Hjerte og smerte på Strandtindan (06.07.2011)

Map

© Statens kartverk

---

Turdata
5 timer
1155 høydemeter
9 km

© Sondre Kvambekk

Det var så utrolig flott vær på båtturen tilbake fra Træna at jeg spontant bestemte meg for å ta en tur opp på Strandtindan Sørtoppen for å se midnattssola. Kjørte fra Stokkvågen og rett til Vassvatnet. Parkerte på en plass rett før ferista før gården. Pakket en lett sekk og tuslet oppover mot Kvannskardvatna. «Måtte» snike meg gjennom en hyttetomt i starten og etter å ha passert en bekk fant jeg en sti (mulig sauetråkk) oppover bjørkeskogen. Tok sikte på å følge en skråning til venstre for Storåga, den så bratt og direkte ut. Men idet jeg skulle passere elva sklei jeg først på en våt stein, utrolig hvor glatt det var. Jeg ble våt, men fortsatte, og sklei igjen og denne gangen skikkelig på snørra ned i vannet. Etterpå oppdaget jeg at jeg hadde fått ei ordentlig lårhøne i venstre ben. Men jeg satset på at dette ville gå over bare jeg malte på videre...

Kløv meg opp en tørrlagt bekk til venstre for Storåga før jeg traverserte ut i en bratt gressflanke som førte meg bort til slettene før Kvannskardvatna. Tullet meg litt for langt opp i skråningen langs det første vannet og ble straffet med å måtte helt ned igjen. Ved det andre vannet skrådde jeg opp i flanken mot et snøfelt der jeg kunne komme opp på Strandtindan Sørtoppens sørrygg. Det gikk greit, men etter en drikkestopp ved snøfeltet merket jeg plutselig at det verket voldsomt i venstre lår. Uansett, jeg ville til topps koste hva det koste vil. Bet tenna sammen og kjørte på videre. Det føltes i grunn greit i motbakkene, men hva med nedturen...?

© Sondre Kvambekk

© Sondre Kvambekk

Kveldssola malte fjella i sør rødaktige, et fryd for synet. Litt av målet for turen var som sagt å se midnattssola, og i følge klokka hadde jeg fortsatt god tid. Tok det derfor rolig opp mot toppen. Rakkern hvor lang denne bakken var, og ura opp her var ikke spesielt fin å gå i. Mange flate steinheller lå på skrå og ble satt i bevegelse så fort du tråkket på dem. Fristet ikke med en steinsurfetur akkurat. Det synet som møtte meg da jeg kom på toppen var ubeskrivelig vakkert og nydelig. Fikk sterke assosiasjoner til Beerenberg-bestigningen for noen uker siden. Satt ved varden en hel time og tittet på midnattssola som rødmet der i nord. Utsikten ellers var også særs flott, ord blir overflødige...

Ved et tidspunkt innså jeg at jeg måtte ta fatt på returen, men det var såvidt jeg klarte å gå på venstre ben nå. Forferdelig vondt! Heldigvis hadde jeg med elastisk bind, så jeg surret dette rundt låret etter å ha kjølt det ned med kaldt vann. Lå med benet høyt et kvarters tid. Hevelsen gikk noe ned, men smerten jeg følte ved å klyve med ned igjen var til å grine av. Hev i meg tre ibux og bet tenna sammen. Tok meg all verdens tid. Kan nesten ikke beskrive hvor ille turen ned til bilen føltes. Og hver gang jeg sklei på noe mose eller grus føltes det ut som om noen stakk mange kniver i låret mitt. Håper jeg aldri opplever dette igjen, men jeg har jo meg selv å takke. Haltet meg helt ned til bilen og surret på bindet igjen noen minutter før jeg sovnet inn. Man må lide litt for skjønnheten, og det fikk jeg i alle fall oppleve denne natten. :-)

Flere bilder