Peakbook-tur nr 99, faktisk. Det hadde jeg ikke lagt merke til. At jeg nærmer meg et aldri så lite jubileum. Det er neppe alt som er registrert, men etter at jeg meldte meg inn så tror jeg jeg har fått med det meste.
Uansett, denne rapporten skal ikke handle om det. Den skal handle om topptur i Sunnmørsalpene en søndag der værgudene viste seg fra en god side, noe som har vært svært sjeldent for mitt vedkommende siste månedene.
Start date
03.04.2016 11:50 (UTC+01:00 DST)
End date
03.04.2016 15:08 (UTC+01:00 DST)
Total Time
3h 18min
Moving Time
3h 18min
Stopped Time
0h 0min
Overall Average
3.0km/h
Moving Average
3.0km/h
Distance
9.9km
Vertical meters
1,159m
Harald Haugen var mitt turfølge, og vi ble enige om at Nordre Sætretind var en fin topp. Jeg hadde egentlig satt Randers topp øverst på min "to do"-liste, men Nordre Sætretind hadde jeg ikke vært på, og da er jeg jo ikke så vanskelig å be. Har jo sett på den toppen tidligere.
Vi kom oss av gårde hjemmefra kl 09, og var klare parkert ved den Tussastasjonen et stykke forbi Standalseidet ned mot Standal en times tid senere. Alt var fryd og gammen, helt til...
...min distréhet nok en gang ødela. JEg hadde glemt noe, såklart. Og denne gangen var det noe alvorlig. Ikke skiene, men det kunne like godt ha vært de. Jeg hadde glemt fellene. Der var ikke noe annet å gjøre enn å ta turen hjem, nesten to timer ekstra med kjøring, for å hente dem. Harald gikk såklart. Jeg byttet på å kalle meg selv en idiot, samt å trøste meg selv med at dette kom til å bli en tur som var verdt å kjøre tre timer med bil for å oppleve under fellehentingen.
Dermed var klokken nesten 12 før jeg var klar. Jeg fikk melding om heftige temperaturer så jeg droppet stillongsen, og startet opp i kunn skallbukse og svært tynn ulltrøye. Det funka hele veien til toppen, og jeg kunne trolig gått i t-skjorte omtrent helt opp. Med andre ord så var det lite vind, og litt sol på veien opp.
På/under toppen var der folksomt. Der var et arrangement som hadde et kobbel skiturister fra Tyskland, Sverige etc. Tror det var Bergans/Devold som stod bak. Det betød egentlig at dalen som man gikk opp nesten uberørt, tipper 6-7 hadde gått der før meg (1 før Harald), var ganske oppkjørt da jeg skulle ned. Den store gruppen hadde gått opp fra andre siden via Kvanndalen, men tok turen ned via Fladalen. Føret var ikke helt perfekt, men mer enn godt nok til at man fikk en veldig bra nedkjøring i litt blandede forhold slik som er vanlig på disse vårturene. Helt til topps kom vi oss ikke. Da måtte man ha både stegjern og isøks. Jeg hadde ingen av delene. Det er på vei i posten etter at jeg fant ut at mine stegjern ikke kan monteres på mine slalomstøvler. Så siste biten opp til toppen får bli til neste gang.
Inn Follestaddalen må man ta det obligatoriske bildet av mektige Kolåstinden, såklart. Det var også en svært bevandret topp i dag. På Standalseidet slet folk med å finne parkering. Topptur er populært, for å si det mildt.
Her er taket på den Tussa-stasjonen som vi parkerte ved. Fascinerende skydekke over Sylvkallen til venstre i bildet. Mon tro om det ikke er Dalegubben man ser midt i bildet?
Fra startpunktet så går der en vei i "feil" retning, sikkert tilbake mot Standalseidet og Kvanndalen. Den fungerte bare til å knipse et bilde denne dagen. Det er søndre del av Sætretindmassivet man ser midt i bildet, og Noklane til venstre.
Når man har gått ca 25 minutter er man ferdig med transportetappen langs denne veien, og man kommer opp til hytta som ligger i starten på Fladalen, som er dalføret man egentlig skal følge helt til topps.
Man skal ikke gå mange metrene før man ser målet i det fjerne. Nordre Sætretind er den snødekte toppen like til venstre for de to "mørke" bergene midt i bildet. Sændre Sætretind, som er langt vanskeligere å bestige, ser vi til venstre i bildet.
I starten er det grei, slakk, skuring opp dalen, men så kommer der noen kneiker som er litt brattere. Den første ser vi like i forkant av her jeg knipser dette bildet. Gikk opp ryggen langs venstresiden. For bratt til å gå rett opp, så der må man traversere. Og føret var ikke optimalt til den slags der, men det gikk greit. Søndre i billedkanten, mens Nordre er midt i bildet. Et stykke under toppen litt til venstre ser man noen svarte prikker. Det er 5 personer som har tatt pause. Det viste seg senere at de ikke kom seg videre opp derfra. Kommer tilbake til det senere
Søndre Sætretind. Ruten opp dit går opp det snøbelagte området til venstre for passet til høyre i bildet, og opp langs ryggen. Tror man må ha klatreutstyr for å komme seg opp der.
Disse turrapportene fungerer som tilbakeblikk fra turer man har vært på. Det er også viktig å kikke over skulderen når man er på vei oppover. Utsikt får man nemlig underveis også. Her har man kommet seg et stykke opp i dalen, og Man skimter Slogen i det fjerne. Midt i bildet ser man Dalegubben (til høyre), og Sylvkallen (til venstre)
Opp kneika. Et bilde som skal forsøke å få med hvor bratt det er (noe som alltid er vanskelig å fange på bilde), samt føret. Akkurat her var det ganske lite snø, og det som var der var type kram tettpakket. Greit å kjøre ned på. Ikke like digg å gå opp på. Lurer på om det er Søre Snahornet man ser i bakgrunnen der, men er ikke sikker.
Oppe på toppen av knausen gikk jeg på en liten gruppe folk som hadde tatt turen fra Stavanger for å oppleve Sunnmørsalpene. De hadde gått seg fast i den vestlige siden. De var ikke rutinerte sa de, så de tok seg en kvikklunch og tok nedkjøringen derfra. Her er de knipset i det de suser videre av gårde. Nå ble jeg litt i stuss, for jeg snakket med en morgenfugl rett før som var svært rutinert og han hadde gått opp samme veien og bedt meg gjøre det samme. Til venstre i bildet ser vi Langnestiden/Standalshornet som også er mulig å nå på ski(tror jeg).
Her viser sporene hvor de startet fra. Som vi ser så forsøkte de seg et stykke lenger opp men gav opp. De måtte ha traversert helt bort i passet vi ser midt i bildet, og vi kan skimte noen små svarte prikker i silhuetten der. I tillegg på dette bildet ser vi en som står helt på toppen. Her fikk jeg mobilforhold, og Harald fortalte at han hadde tatt en annen rute opp, som var sikrere og ikke så bratt. Han anbefalte meg å gjøre det samme og det gjorde jeg. Den ruten gikk til høyre og rundt/bak de pinaklene vi ser til høyre i bildet her.
Opp her. Her ser vi tydelig Harald sine spor. Opp der var det enkelt å gå. Men en liten historie. Sekken min denne turen er av eldre sort, og den har ikke dedikert hjelmfeste, ergo jeg må bare knipse fast hjelmen bakpå. Det funker som regel greit, men ikke denne gangen. I det jeg var helt på toppen av denne skråningen så mistet jeg hjelmen, og den seilte helt ned i bånn. Det var litt kjipt, men det var mulig å plukke den opp på nedkjøringen igjen, selv om vi fikk noen stakemeter på kjøpet. Kjip følelse å se hjelmen sin rulle sakte men sikkert flere hundre meter ned en bakke man nettopp har slitt seg opp :)
På toppen av bakken en aldri så liten "fjellfie". For anledningen hadde jg lånt pannebåndet av min datter på 7 år. Jeg er ikke så opptatt av det der motegreiene. Jeg bør kanskje kjøpe meg et eget, dog. Hun var ikke fornøyd da hun så dette bildet, siden jeg ikke hadde spurt om tillatelse.
Etter siste høydemetrene så ankommer vi "base camp" under toppen. Som vi ser så var her ekstremt folksomt grunnet denne arrangerte turen. Her borte sitter Harald og venter. Jeg får på tørt tøy, spiser en sjokoladeknekk og lar skiene stå når vi tar beina fatt for å nå toppen. Harald hadde alt vært der oppe, men tok turen igjen. Rettere sagt så er det ikke toppentoppen vi går til. Vi stopper der vi ser fire personer. Skulle man opp siste biten der vi ser en mann klatre så måtte man ha øks og stegjern da der var isete. Og ned der vil man ikke falle. Neste gang skal jeg ha utstyret i orden og komme meg opp, det er helt sikkert.
Derimot er det lett å få bilder av storslått utsikt uten personer på bildet. Her bort mot Kolåstinden. Hadde jeg tatt et steg fremover her hadde jeg sklidd ned renna og havna 600 meter lenger nede i Kvanndalen, mest trolig livløs. Men det er faktisk renner på vestsiden av massivet som er kjørbare på ski. For viderekomne, that is.
Der kom en turguide og insisterte på å knipse noen bilder av oss, mens han ventet på sine disipler. Han hadde på stegjern så han kunne bevege seg litt mer for å finne fotografposisjon.
Etter at vi gikk ned igjen fra toppen så var det egentlig bare en ting som gjaldt. Det var nedkjøring. Jeg måtte velge en litt annen linje enn kobbelet som hadde kjørt før, slik at jeg kunne plukke opp den stakkars hjelmen min i bunnen av det vesle dalføret. Det gjorde ingenting, for da fikk vi en nedkjøring der ingen andre hadde kjørt, i alle fall et stykke. Resten av nedkjøringen var også veldig fin, og dette bildet viser at man må ta noen pauser for å ta innover seg det massive scenarioet man faktisk oppholder seg i. Topptur i Sunnmørsalpene er rett og slett en fantastisk mulighet vi er så heldige å ha innenfor en liten time fra stuedøra. Tygg ligg på den. Mange hadde gjort mye for å hatt en slik mulighet.
Vel nede i bilen så var det bare å få i seg en matbit, pakke utstyret og komme seg hjem, et par timer senere enn først planlagt. Men en time eller to i "tap" gjorde ikke selve turen noe dårligere. Den var meget bra.
Takk for turen!
Tusind tak for en fantastisk rapport. Man kan ikke blive andet end inspireret!
Hvordan det så ud i forhold til skredfaren den pågældende dag? (skud i tågen, siden det er i 2016 haha) Uden at have kendskab til turområdet, kan jeg se at man opholder sig i udløbsterræn og på kanten af de +30 i store dele af turen - men at den også blev gået i start April. Hvilke overvejelser gjorde I jer?
Jeg ville elske at få muligheden for at toppture i Sunnmøre en dag. :-)
User comments
Skøn rapport! Hva med skred?
Written by tørketmango 18.02.2024 11:48Tusind tak for en fantastisk rapport. Man kan ikke blive andet end inspireret!
Hvordan det så ud i forhold til skredfaren den pågældende dag? (skud i tågen, siden det er i 2016 haha) Uden at have kendskab til turområdet, kan jeg se at man opholder sig i udløbsterræn og på kanten af de +30 i store dele af turen - men at den også blev gået i start April. Hvilke overvejelser gjorde I jer?
Jeg ville elske at få muligheden for at toppture i Sunnmøre en dag. :-)