Siste dag denne påskeferien, og siste sjanse for å få testa de nye randoskiene mine oppover, ikke bare nedover. Kompromisset var brutalt. Skulle man til topps måtte det gjøres så tidlig at jeg rakk tilbake til hytta for å bli med de to jentene mine i skibakken!! resten av dagen. Det fikk så være. Svogeren min, Ove, ble med og vi hadde vekkerklokka på kl 6.
Vi startet opp ved Tonningssætra, og gikk opp rundløypa til toppen av skitrekket. Deretter opp til Bubergsskaret. Derfra forsøkte vi å holde oss så høyt oppe som mulig rundt dalen for å ta oppstigningen til Kyrkjenibba. Forholdene på vestsiden av nibba var tvilsomme i form av at det var hardt. Veldig hardt. Vinden hadde gjort sitt, og selv om det periodevis gikk greit oppover, untatt i de aller bratteste partiene der vi fikk litt trøbbel, så var det lite fristende å ta nedkjøringen på den siden. Så vi bestemte oss tidlig for å kjøre ned på østsiden og dermed kjøre ned Tverrdalen og komme oss ned til Skorasætra. Det angret vi ikke på. Det var faktisk en meget bra, om ikke litt uvanlig nedkjøring. Det var som å kjøre på preparert føre. Det var en slags blanding av skare med litt solsmeltet toppsnø så der kunne man ta vanlige svinger, eller carve, alt etter hva man ønsket. Og det var en flott opplevelse å kjøre ned den dalen. Etter vi nådde sætra så ble det skogskjøring i dyp slush ned til bebyggelsen der pappa var så elskverdig at han plukket oss opp med bil. Det gikk litt trått med Ove nedover skogen, så vi brukte litt mer tid på nedkjøringen enn planlagt, men alt i alt så rakk jeg å få mørnet lårene ekstra i skitrekket utover dagen, så da kan man ikke klage.
Poster som vanlig noen bilder.
PS! Har lagt ut GPS-sporet så det er bare å benytte seg av. Fant ikke noe bra GPS-spor på denne toppen her inne på peakbook, så det var egentlig på tide.
På toppen av skaret så viser Kyrkjenibba seg i all sin prakt. Vi hadde her god utsikt for videre trasévalg. Vi valgte å traversere oss nordover og holde oss så høyt som mulig. Dermed droppet vi fellene her på toppen av skaret, da det var et godt stykke å renne bortover før de måtte på igjen.
Etter en transportetappe på knallhard skare så var det på tide å få på fellene, og begynne å sanke høydemeter. Vi var vel i underkant av Trollvatnet der vi begynte å gå, og vi hadde sett oss ut ruta "raka vegen til topps". Det var lett å gå på skaren med fellene når man gikk rett opp. Litt verre når man skulle skråe.
All good things comes to an end. Så også med uproblematisk oppstigning på skaresnø. Etter hvert gav Ove seg på å gå raka vegen da fellene begynte å glippe. Og når det ble skråing løste bindingene seg ut. Hva gjør man da når det er veldig bratt og man ikke ønsker seg en aketur på flere hundre meter nedover? Jo, man dropper skiene og går. Det samme måtte jeg, og vi ser mine spor her på bildet, med Ove hakk i hæl.
Vi snakka kvelden før om at vi skulle få med oss soloppgangen siden vi startet så tidlig. Siden vi var i skygge store deler av oppstigningen fikk dette bli "soloppgangen" vår.
Første gang med tech-bindinger bød på litt fikling med staven når det skulle endres på høyden. Skiene er jeg meeeget godt fornøyd med, dog. Skitrab Maximo.
Der er et lite platå like under toppen, og der var man i le for vinden også. Vi vurderte å parkere skiene og gå opp, da vi så noen litt skumle skavler på østsiden av toppen, og siden vi ikke visste helt hvor god plass som var der oppe (eller hvor mye vind som kom til å være der), men vi beholdt skiene på, og det gikk greit. Der var litt vind, så det var bare opp og ned igjen, slik at vi foretok klesskift og klargjøring til nedkjøring nede på dette platået dette bildet er knipset fra.
Dette bildet ble bra. Her er det Ove som går fremst siste biten mot toppen. Man ser skavlene til venstre i bildet. Vi holdt oss naturlig nok godt til høyre for dem.
Og her et panoramabilde fra toppen mot der vi kom opp. Her har jeg passert Ove og til tross for en ødeleggende skygge så viser dette litt av utsikten mot nord.
Nekjøringen var så artig, og jeg fikk låne gopro-kamera til å ha på hjelmen (there's a first time for everything), og i min iver etter å skape en youtube-hit glemte jeg å knipse bilder av nedkjøringsområdet. Det så fantastisk ut fra toppen av dalen nemlig. Dermed måtte jeg nøye meg med å knipse OVe som kom i godt driv nedover. Som vi ser så er trasevalget i praksis uendelig i denne brede dalen.
User comments