Kornbergveten og Heidakollen (13.03.2016)

Våknet opp til grå himmel og humøret ble vel en smule påvirket også. Jeg hadde i alle fall ikke lyst til å kjøre langt av sted for å få meg en ny PF100 topp. Så da ble det nest beste alternativet å finne en ny PF < 100 topp, forhåpentligvis ikke så langt unna. Etter litt leting på kartet fant jeg ut at jeg hadde ikke besøkt Heidakollen over Folkestad. Så da var det bare å pakke sakene.

Jeg kjørte til Åsebøen og vi (Karma og jeg) gikk så veien opp til gården Sollida. Her snakket jeg med det jeg antar er husbonden og han gav meg råd om veien opp skogen. Han nikket mot randonee-skia jeg hadde på sekken og lurte på om DET var noe å gå med her? Og hadde det ikke vært for at fjellskiene mine er hos Anne til reparasjon så hadde jeg nok valgt de. DET kunne han forstå.

Jeg spente på skia, fulgte mannens råd, gikk gjennom to led - altså grind på min dialekt, tråklet meg gjennom en liten bjørkeskog før jeg fant en åpen trase på nordsiden av ryggen over Kvidalen. Det var blytungt føre for meg - våt og myk snø, men Karma slet selvsagt enda mer.

Så gikk det litt letter over skogen, og vi ankom Kornbergveten litt under timen etter avmarsj. Det er skikkelig fin fjordutsikt her oppe, og det er verdt å minne om siden dette neppe er den første toppen folk i denne regionen tenker på som turmål.

Så gikk vi videre langs ryggen, via Nupen og så opp mot Heidakollen. Det var noen skikkelige skavler i skaret men jeg fant en grei vei opp.

Fra Heidakollen visste jeg ikke helt hvor det var lurt å kjøre ned, så jeg begynte bare å kjøre ned. Etter hvert skjønte jeg at dette var et dårlig veivalg og vi endte opp i tjukkeste skogen. Da valgte jeg å fortsette samme retning og komme meg innpå veien fra Folkestadvatnet. Om Karma hadde det tungt opp, så var det enda tyngre ned. Hun svømte vel ned skogen og jeg noterte i mitt stille sinn at hun neppe hadde behov for en fjelltur senere på dagen. Det hadde vel ikke jeg heller, om jeg skal være ærlig.