Skarvflytinder (31.07.2003)

Lang tur fra Valdresflya

Enda en dag med sol fra skyfri himmel. Ferie og fint vær. Akkurat slik det skal være. For siste gang kunne jeg kjøre mindre enn en time hjemmefra for å bestige nye 2000 meterstopper. Litt ovenfor Heimdalsmunnen parkerte jeg bilen og tok et dypt drag av den friske fjelluften. Utstyrt med to gåstaver og en liten dagstursekk ruslet jeg rolig innover mot Leirungsåe, der denne tar en sving rundt Raudhamran. Med unntak av et par kortere myrpartier er denne strekningen utrolig lettgått. Elva like ved veien og Raslebekken et par hundre meter lenger inne kan være litt utfordrende å krysse tidlig på sommeren under snøsmeltingen, men i dag var de uproblematiske. Rundt meg på alle kanter hørte jeg Heiloens melankolske pip. Flere var så nære at jeg vurderte å fiske frem kamerat, men vissheten om at fuglen ville være fløyet lenge før jeg hadde fått rigget meg til med kameraet gjorde at jeg droppet det. Snart var jeg inne på en tydelig sti. Jeg har alltid lurt på hvor denne stien kommer fra. Den er ikke tegnet inn på noe kart. Kanskje går den fra store rasteplassen rett nord for Heimdalsmunnen? I det man runder Raudhamran følger stien noen vakre stryk, der den brefargede Leirungsåe buldrende og skumhvite stuper ut av Leirungsdalen. I løpet av få skritt forandrer hele utsynet seg. Fra å begrense seg til elva og de nærliggende liene dukker plutselig Kalvehøgdas ville stup opp foran en. Først den skarpe ryggen opp til Munken, deretter Vestre Kalvehøgdis sorte stup og til sist Leirungskampens sukkertopp. Et av de flotteste syn i Jotunheimen etter min mening.

Jeg fulgte stien videre oppover dalen, over en stor elveslette og opp til Steindøla, denne elva som kommer frådende ned fra breen under Rasletind. Den kan være nokså krevende å krysse, ja nesten umulig under vårsmeltingen. Det melkefargede brevannet gjør det vanskelig å få øye på steiner som man kan trå på samtidig som de såpeglatte steinene gjør lange hopp uklokt. Tyskerplassen, hvor tyskerne hadde treningsleire under andre verdenskrig. Det er en flott teltplass, men vegetasjonen begynner stedvis å bli litt slitt her. Neste utfordring var å komme tørrskodd over den strie Leirungsåe uten å vade. Fra tidligere visste jeg om et litt morsomt krysningspunkt rett ut for Tyskerplassen. Her flyter går elva rolig og bred. Ved å gå i noen sirlige buer ute i vannet kommer man seg tørrskodd over dersom ikke vannføringen er for stor. Nærmere 200 meter lang er denne krysningen av det 30-40 meter brede elveleie.

Hittil hadde det vært flatt og lettgått, men nå var det tid for svette og slit. På skrå oppover den grasskledde fjellsiden til Tjørnholsbekken hvor en liten drikkepause i sola ble lagt inn. Været hadde vært strålende hele tiden, men nå begynte truende skyer å trekke innover Jotunheimen fra sydvest. Jeg likte det ikke, men håpet det var et forbigående fenomen. Det er bratt et par hundre høydemeter opp her før det flater ut innover mot Tjørnholsoksle. Innunder toppen ligger en liten brerest, som ofte gir fin avveksling fra steinura på returen. Nå var det imidlertid bare blåis og firn å se - ikke egnet uten stegjern. Langt oppe på flaket stod en reinsflokk og kjølte seg ned. Små som prikker var de og vitnet om at breflaket ikke er så lite som det kan virke. Tjørnholsoksle er en forholdsvis traust topp å se til fra denne kanten. Enkel steinur på venstre side av breflaket, og enkel men småmorsom klyving på høyre side. På høyre hånd ruvet Tjørnholstinden, nesten 200 meter høyere. Jeg kløv opp til høyre for isen og var snart oppe på topplatået. Utsikten her oppe er som på så mange av 2000 meterstoppene fabelaktig, kanskje ikke den beste, men meget interessant - spesielt mot Skarvflyløyfttinden og Skarvflytindan. Kalvehøgdi med den oppsprukne Leirungsbreen er også godt å hvile øynene på for en fjellvenn.

Jeg hadde allerede en god tur bak meg, men var ikke mer enn vel halvveis, så jeg fortsatte raskt videre uten noe opphold på toppen. Ned mot Skarvflybrean var det en drøm å gå. Slakt og med et jevnt underlag, nesten som en grusvei. Snart var jeg nede ved kanten av breen og tok meg tid til en liten matbit i de siste solstrålene. Jeg hadde bestemt meg for å gå opp den bratte ryggen nord for Søre Skarvflytind. For å unngå tap av for mange høydemeter tok jeg sjansen på å krysse breen. Snøen var smeltet bort, og sprekker fantes tilsynelatende ikke, men det var stedvis glatt og stavene var gode å ha. Mot fjellet på andre ble det brattere og isen glattere. Jeg følte meg litt på glattisen for å si det sånn, men noen nervøse skritt senere hadde jeg igjen stein under føttene. Det bratteste partiet fulgte jeg en renne, med en del truende løsgods stablet opp på en lite tillitvekkende måte. Stedvis kløv jeg litt ut på høyre side for å føle meg litt mindre i skuddlinjen. Ovenfor det bratteste partiet skrådde jeg opp mot den vesle toppen mellom Søre og Midtre Skarvflytind. Jeg fulgte en steinpassasje mellom den Søre Skarvflybreen og et snøflak, helt uproblematisk opp til eggen. Et smalt, luftig punkt, måtte klyves før jeg stod på denne mellomtoppen og skuet bort på den steile sydveggen mot Midtre Skarvflytind. Jeg var med på tur hit en gang tidligere hvor vi snudde oppunder toppen her på grunn av manglende sikringsutstyr. Samtidig vet jeg det ikke er spesielt vanskelig klatring, men alene og med fare for å måtte snu igjen lot jeg være å prøve, og tok meg i stedet ned i sydvestflanken. Litt for tidlig begynte jeg å traversere bortover, og endte opp midt i fjellveggen. Jeg måtte snu og gå tilbake igjen før jeg litt lenger nede kunne forsøke på nytt, denne gangen med mer hell. På gress og grushyller traverserte jeg bortover fjellsiden. Det var smalt og ulendt, men aldri spesielt utsatt. Jeg passerte først en renne, som jeg lot få være i fred - den så helt enkelt for bratt ut. Et stykke lenger borte gikk nok en renne opp. Den var også bratt, men så forholdsvis grei ut å klyve, noe den også var. Ikke lenge etterpå satt jeg oppe på platået mellom Midtre- og Nordre Skarvflytind og fortærte resten av nistematen. Store Knutsholstind kranglet allerede med noen aggressive tåkeskyer og hele Knutsholet så temmelig uvennlig ut. Den store breen omgitt av sorte fjellvegger under skyer nesten like så sorte.

Jeg satte igjen sekken og tok bare med kameraveska nordover mot den nordligste toppen. På veien passerte jeg over et toppunkt. Mot toppen bar det ned i et lite skar, før 30 meter enkel klyving førte meg til topps. De tunge, mørke skyene stjal så mye lys at det var uråd å ta noen fornuftige bilder. Tilbake og opp til midtre var det ikke annet enn traust rusling opp en slak steinrygg. På toppen var det jevnt slutt. Til venstre var det loddrett opp mot toppen, men mot høyre så det ut til at hylleformasjoner kunne føre greit opp til toppen.
Tilbake fulgte jeg samme vei. Det var jammen tungt og uinspirerende å klyve opp igjen på eggen mellom Midtre og Søre Skarvflytind, men alle motbakker har en slutt, så også denne. På vei ned mot Skarvflybreen var jeg så konsentrert om ikke å trå på løse steiner at det ikke var plass for andre tanker i hodet.

Oppover mot Tjørnholsoskla for andre gang ble jeg oppmerksom på den ville sydøsteggen opp til Skarvflyløyfttinden. Tre markerte topper, ruver på eggen, minst to av dem over 2000 meter, og trolig med en primærfaktor på over 10 meter. Ordentlige toppunkt er det i alle fall. Klatreføreren for Jotunheimen har beskrevet eggen. Det er en tur med brepassasje og moderat klatring opp dit. Ikke noe for de fleste vanlige tinderanglere. Kanskje det er derfor toppene elegant er utelatt fra den opprinnelig listen utgitt av Røine i 1985, en liste som fortsatt danner grunnlaget for mange toppsamlere. Jeg fikk i alle fall med en gang lyst på en ekspedisjon dit, og planene ble med en gang lagret i bakhodet, klare til å realiseres en dag.

Jeg stoppet ikke en gang på Tjørnholsoksla, men gav meg i stedet umiddelbart i kast med steinura ned sydsiden. Breflaket passerte jeg i overkant denne gangen. Nede i liene mot Leirungsdalen kom jeg bums på en rypemor med sine små fjærballer. Rypemora ble ganske oppskaket av denne fjellkaren som kom trampende. Da mitt slitne hode omsider oppfattet hva jeg hadde foran meg, skiftet jeg umiddelbart retning for ikke å stresse den vesle familien unødig. Det var imidlertid ikke bra nok for rypemora. Med halvt utbrettede vinger løp hun rett foran føttene mine i sin tapre aksjon for å få farene på avstand. Jeg forandret stadig retning, men hele tiden skiftet Rypemora retning tilsvarende. Et par hundre meter lenger nede i lia var hun endelig fornøyd og flakset sin vei. Det var en morsom opplevelse og et velkomment avbrekk fra selvsentrerte tanker rundt såre føtter og vonde knær. Nesten nede i dalen passerte jeg et telt med tre karer som slappet av utenfor. Det var ikke fritt for at jeg ble litt misunnelig når jeg tenkte på de 8 kilometerne jeg fortsatt hadde igjen. Men de gikk på et vis de også.

Jeg gikk slik jeg gjorde fordi tilfeldigheter hadde bidratt til at de to ytterste Skarvflytindan var de siste to toppene for meg i dette området. En finere og mer rasjonell tur er å telte i Leirungsdalen og så gå traversen fra Østre Leirungstind over Skarvflyløyfttinden og ut alle Skarvflytindan før man returnerer til Leirungsdalen over Tjørnholsoksla.