Svellnosbre-Tverråtinden (02.07.2008)

Svellnosbrean - Et eventyr i isen

© Morten Helgesen

Et eventyr i isen og et eventyr av is. Det er dette vi og 20 andre forventningsfulle deltakere på tunet utenfor Spiter­stulen skal oppleve. Over oss duver en blank himmel, vinden glimrer med sitt fravær og gradestokken kryper jevnt og trutt oppover. Førerne våre i dag er Einar Sulheim og Elisabeth Aunan. Kroppssele og stegjern fordeles, mens Visa bruser morgentrøtt i bakgrunnen.
Litt over kl. 10 er vi klare og rusler på lang, lang rekke over broa med kurs mot Tverrådalen og Svellnosbrean. Mange har kortbukse på, og de som ikke har det, ønsker vel etter hvert at de hadde det. Det er tidlig i juli, og vegetasjonen er irrgrønn uten gule og brune flekker. Nedover fjellsidene ligger det fortsatt mye snø, og overalt sildrer innbydende bekker.
Med jevne mellomrom blir det en god pust i bakken. Det er ikke noe problem å drøye pausene litt i dette været heller, og hver gang fyller førerne på med litt kunnskap ­eller tips. Litt om vegetasjon, navneforklaringer og ­historie eller hva vi ser. Gruppa er veldig godt blandet: Her finner vi en barnefamilie, et par, noen svensker, en venninne­trio og en guttegjeng med flere av våre nye landsmenn. ­Stilig at disse også kommer seg til fjells og får oppleve fjell­heimen på sitt beste.

Svellnosbrean isbaderforening

Vi forlater gressbakkene og begir oss inn i morenelandskapet nedenfor breen. Høyt over oss henger en blåhvit, furete isrand og lokker. Dit skal vi! Tre små trebroer ­fører oss trygt over den melkegrå fossen fra breen, og snart står vi ved foten av den karakteristiske sidemorenen som ­leder opp til brekanten. Oppe ved brekanten er det et lite tjern, forteller Einar, jeg tror isen har begynt å gå, fortsetter han, fantastisk å ta et bad der! Hvem vil bade? Han tar en håndsopprekning. Hæ! Bade blant isflak? Er han ikke vel bevart? Men overraskende mange rekker opp hånda. Min hånd forblir trygt nede langs siden.

Først må vi imidlertid opp en tøff kneik, om lag 200 meter kontant stigning, før det flater ut på svabergene inne ved breen. Så, endelig er vi oppe. Kokende varme og gjennomsvette. Jo da, Einar hadde rett, isen har så vidt begynt å gå på tjernet. Det blir for fristende, jeg ombestemmer meg. To kjappe bad blir det, med et par lett anstrengte svømme­tak blant isflakene, og i løpet av et kvarter har om lag halve gruppa vært nedi iskulpen. Jeg synes det var et flott tiltak av førerne og virkelig tøft av så mange deltakere.

På breen

Etter en god lunsj er det klart for det vi egentlig er kommet for: Å gå ut på breen. I to taulag be­veger vi oss utpå og snor oss forbi noen istårn bort til en flate midt på ­breen, kalt «Danse­gulvet». Her er det obligatorisk med en liten dans, en sirkeldans hvor man må være litt forsiktig med hvilken retning man vifter med beinet: Vi har jo tross alt stegjern med fronttagger på føttene. Så følger «Det ­glade hjørnet», angivelig kalt slik fordi det var en krevende hindring på vei inn til de flotteste formasjonene på breen, og var man kommet forbi her, kunne man ta for seg av herlighetene. Vi snirkler oss gjennom daler, skar og søkk, hele tiden omgitt av mektige, lyseblå istårn. Begeistrede utrop og kommentarer høres stadig, og på returen får vi prøvd oss ­gjennom en tunnel. Det er trangt, det er vått, men så utrolig og ­inderlig blått. Slikt setter en ekstra spiss på ­turen.
Fornøyde skilles vi ved brekanten. Alle går tilbake til Spiter­stulen i sitt tempo. Noen småløper, mens andre tar seg en god rast oppe på svabergene før de begynner på returen.

Midtre Tverråtinden

Mens turfølget mitt venter nede ved brekanten og resten av gruppa returnerer til Spiterstulen, synes jeg dagen ennå er for ung. Jeg fortsetter derfor en tur opp til Midtre Tverråtinden i strålende vær.