"Adrenalintur" til Table Mountain via Pipe Track Trail (17.02.2015)

Ny dag med en del vind, og vi tenkte det da ville passe bra med en ny fjelltur. Vi hadde hatt en fin tur for noen dager siden til Table Mountain via Platteklip Gorge, en rute mange andre benyttet. Vi hadde oppfattet at en annen rute, Pipe Track(Trail) også var mye(?) brukt, og ville forsøke denne i dag. Mens Platteklip Gorge er en bratt og meget direkte rute opp til Table Mountain, var denne ruten lagt ved og oppå hovedvannledningen til Cape Town, herav navnet. Den gikk langs foten av fjellrekken Twelve Apostles, som utgjør en sørlig forlengelse av Table Mountain og som danner en vegg øst for den spektakulære strandlinjen syd for Cape Town med bl.a Camps Bay. Stien gjorde en lang sløyfe først sørsørvest langs Twelve Apostles, så opp et skar og svingte så nordøstover og tilslutt nordover mot Table Mountain, og var adskillig lengre enn Platteklip-ruten.

Vi tok av mot Table Mountain Road i krysset som ligger akkurat på sadelen mellom Lion's Head og Table Mountain(Avkjørselen til veien opp til parkering for ruten til Lion's Head ligger diametralt motsatt i samme kryss) , og kjørte bare hundre meter oppover veien der det var en fin parkeringsplass og turistinfo, hvor vi satte bilen; gratis selvsagt..Fra parkeringsplassen gikk vi 50 meter nedover hvor ruten startet på oppsiden av veien. Stien var fin og ikke så verst bred til å begynne med, men etter hvert begynte den å smalne av med vegetasjon voksende til dels inn fra kantene, og noen steder gikk den gjennom små skogholt med løvtaket 1/2-1 meter over oss. I tillegg var stien mange steder veldig steinete. Vi hadde kvelden før snakket med en lokal mann som gikk mye ute i naturen. Han kunne fortelle oss at Cape-regionens 3 vanligste giftige slanger ikke var spesielt sjeldne å treffe på (i tillegg til flere ikke fullt så vanlige); boomslang(som holder seg mest i trær), cape cobra, og en vi ikke hadde tenkt på; puffadder. Sistnevnte ble t.o.m. angitt som temmelig vanlig. Puffadder er den giftslangen som tar flest liv i Afrika og ansvarlig for 60% av alle slangebitt på kontinentet. Grunnene til dette er at den har vid utbredelse, har en farlig oftest dødelig gift(mm rask medisinsk behandling), og sist, men ikke minst, ikke stikker av når mennesker nærmer seg men blir liggende rolig. I tillegg er den meget godt kamuflert og går mer eller mindre i ett med terrenget.
Etter hvert som vi avanserte, slo det oss at denne ruten var meget forskjellig fra Platteklip Gorge, der vi hele tiden traff turgåere både på vei opp og ned, idet vi innså at vi faktisk var helt alene... Ingen hadde således gått foran og skremt unna evt skumle kryp. Med info om muligheten for livsfarlige puffaddere som kunne ligge på eller ved stien, ble det derfor etterhvert to meget "alerte" norske turgåere med alle sanser topp skjerpet. Vi laget hver vår stokk, og sjekket med disse bak store steiner og i uoversiktlig vegetasjon som vokste inn i stien. Tempoet ble derfor ganske labert, og noen form for lettsindig rushing fremover i dette uoversiktlige terrenget var helt uaktuelt. Slik fortsatte vi i flere kilometer, heldigvis uten å støte på noen slanger, men vi kvapp til hver gang en øgle eller firfisle pilte over stein og klippe. Det var i det hele tatt meget intenst og ganske slitsomt å gå slik. Vi slappet litt mere av etter at vi hadde kommet opp de bratteste partiene og opp på fjellryggen, og tenkte at sjansen for å treffe på slanger kanskje var størst i de lavere varmere delene av ruten.
Godt oppe på fjellet traff vi noen svensker som hadde tatt taubanen opp og skulle gå Pipe Track ned. Vi informerte dem om hva den lokalkjente hadde fortalt oss om slanger, men de mente de løp så raskt nedover at ingen slange rakk å hugge dem...Også 2 tyskere vi traff erklærte at slanger; det hadde ikke de hørt noe om, så det kunne ikke være tilfellet; så da så... Vel, vel, det går vel bra i 98 av 100 tilfeller, får vi tro; mulig vi var i overkant "hysteriske" også...
Ruten hadde brakt oss langt sørover og det var et godt stykke å gå og en del opp og ned før vi fikk øye på Table Mountain. Særlig dette partiet hadde en helt fantastisk flora, og mange av artene er endemiske, dvs finnes ingen andre steder. Kapp-regionen tilhører verden minste floristiske region, men er den mest artsrike, med 8000 arter karplanter. I et lunt nordvendt dalsøkk var vi så heldige å se Sør-Afrikas nasjonalblomst King Protea i full flor; virkelig verdt et stopp.
Bente ønsket å slappe av ved Upper Cablecar Station, mens jeg tok en rask gå/joggetur 30 minutter østover til høyeste punkt Maclear's Beacon for å få registrert en ny bestigning. I motsetning til i forrige uke var det nå ikke tåke og det var formidabel utsikt i alle retninger, ikke minst sørover den fjellrike Cape Peninsula.
Etter å ha sett på folkelivet (roughly 95% av de som besøker Table Mountain tar banen opp og ned, lot det til), nytt den fabelaktige utsikten nok en gang og inntatt fortjent medbrakt matpakke var det tid for retur. Ny "adrenalintur" tilbake via Pipe Track Trail var uaktuelt. Det oppstod raskt konsensus om at det kunne være kjekt å prøve taubanen ned, og slik ble det; spektakulært det også..