På ski over Hardangervidda (20.02.2015)

© Angjerd Amb

Allerede i januar hadde vi begynt å snakke om å krysse Hardangervidda på vinterstid. Vi dro på en liten prøvetur sammen hvor vi testet formen, gjenoppfrisket vinter-teltrutiner og fant ut av hvordan vi fungerte som tremanns turlag, og kom vel fram til at Hardangervidda kunne la seg gjennomføre med dagsetapper på rundt 3 mil, men at det ville være en god idé å vente til uti februar/mars for å få noen flere timer med dagslys hver dag. De to andre hadde sine begrensninger med tanke på hvor mange fridager de kunne greie å skrape sammen, så planen var litt ambisiøs: vi hadde fire dager til rådighet. Med alle mulige jobbhensyn og øvrige turplaner stod vi plutselig igjen med én aktuell helg, 19.-23. februar. Det ble en intens overvåkning av værmeldingen i uka før avreise, og den var preget av en ustabil værtype med hyppige forekomster av storm og kuling utsatte steder. Det var ikke få ganger vi holdt på å slå det hele fra oss. Men omsider bedret værmeldingen seg litt for de to første dagene, og vi kom fram til at det var verdt å gjøre et forsøk. Vi bestemte oss for å gå fra Haukeliseter mot Finse, særlig med tanke på den vindretningen som var meldt (fint å ha vinden i ryggen), men også fordi vi da ville ha muligheten til å avbryte ved Halne dersom forholdene skulle bli for ille, eller om vi ikke greide å holde planlagt framdrift. Og skulle det vise seg at det ble helt umulig allerede fra start, kunne vi kunne alltids ta oss en rundtur fra Haukeliseter og få litt erfaring med å ligge værfast, konkluderte vi med. Vi hadde tross alt beregnet både mat og brensel til et par dager ekstra.

Dagene før avreise hadde det vært kolonnekjøring/periodevis stengt over Hardangervidda, men da vi troppet opp med pulker og ski på bussterminalen i Oslo hadde vi trua. Riksvei 7 var åpen som bare det, så Hardangervidda, her kommer vi! Det var overraskende lite folk med på Haukeliekspressen (tross vinterferie) og det var fint for bagasjen vår som fikk så god plass at det halve kunne ha vært nok. Det var i utgangspunktet meldt ganske ruskete vindforhold natt til fredag og derfor hadde vi bestemt oss for å sove den første natten på Haukeliseter og heller satse på en tidlig start fredag morgen. Da vi kom fram til Haukeliseter torsdag kveld, viste det seg å være ganske så stappfullt i sovesalen på DNT hytta der, men det var plass til oss på et av selvstellsrommene. Ved en liten glipp fikk vi oppgitt en veldig hyggelig pris på overnattingen, som vi umiddelbart slo til på, og da syntes ikke mannen i betjeningen at han kunne gå tilbake på det. Vi fikk tre folk til prisen av to og hvis vi lovte å være veldig snille skulle vi også få lov til å oppbevare pulkene i et privat rom i kjelleren. Vi var selvfølgelig snille som lam etter denne rause behandlingen (og ville nok ha vært det uansett). Vi forhørte oss litt om tilstandene og fikk på det rene at det ikke var satt ut kvister enda (akkurat som forventet), men de hadde prøveboret isen på Ståvatn samme dag og funnet den sikker, noe som var godt å vite med tanke på at vannene vi skulle krysse i løpet av turen stort sett skulle være både mindre og ligge høyere. Etter middag var det forberedelser og sengetid – vekkeklokka ble stilt på 05.00.

Dag 1: Haukeliseter - Hellevassbu - Kortmarksfljåna

© Angjerd Amb

Fredag morgen klokka 05.00 var det mørkt, men man kunne se snøføyka i lyset fra utelampene utenfor vinduet. Det ble frokost, koking av vann og den siste organiseringen av utstyret, ut å levere nøkkel, spenne på ski og pulk, sjekke kartet og starte sporloggen på GPS-en. Så begynte vi på eventyret. Det var fortsatt mørkt da vi peste oss oppover bakkene fra Haukeliseter mot Venaretjønn. Her var det temmelig forblåst og med et hardt, isete skarelag glapp til og med langfellene innimellom. Da vi hadde gjort unna den verste stigningen begynte det så smått og lysne og vi så litt av landskapet før det tettet seg til og alt ble gråhvitt. Snøbyger, tidvis whiteout og kupert landskap gjorde at vi måtte bruke litt tid på navigeringen, men vi hadde vinden i ryggen og da gikk det ganske så fint. Nordover fra Venaretjønn lå det en del snø og det var ofte ganske mye snø å tråkke seg spor gjennom. Han som hadde ligget mest i hardtrening den siste tiden gled inn i rollen som turens sportråkker – ikke bare fordi han holdt et høyere tempo som sportråkker enn oss andre, men også fordi han på tross av sportråkkingsoppgaven generelt holdt et tempo som var slitsomt å følge med på, selv om vi som kom bak hadde spor å gå i.

Etter at vi hadde krysset Loftsdokktjønn kom det en ny motbakke igjen. Vi to som hadde brede langfeller kom oss greit opp her, men han med smale langfeller brukte mye krefter. Da vi stoppet på toppen av bakken for å vente på sistemann, fant jeg ut at nå var det jammen meg på tide å dra opp kameraet og gå med det rundt halsen en stund. Jeg tok (prøvde å ta) det første bildet og katastrofen var et faktum: jeg hadde rett og slett dratt fra minnekortet hjemme! Klump i halsen og fortvilelsens rand, hvordan kan det være mulig å være så sløv? Det var et sorgens kapittel, men heldigvis var jeg ikke den eneste med speilreflekskamera, og jeg fikk tilbud om å låne kamera når jeg ville (altså innen rimelighetens grenser – det skulle være en viss framdrift her). Omsider stod vi alle samlet igjen, men sistemann hadde fått seg en liten knekk og husket brått på hvem det var som i sin tid hadde overtalt ham til å kjøpe smale langfeller. Ukvemsord og harde gloser haglet. Jammen bra vedkomne ikke var tilstedeværende.

Vi gled videre og ved østsiden av Mannevasseggi blåste det såpass lite at vi synes det var en god idé med lunsj. Det hang noen skavler ned derfra, så vi passet på å gå godt unna utløpssonen før vi slo oss ned. Sola tittet til og med fram og vi så blå himmel både her og der. I følge framdriftsplanen til sportråkkeren hadde vi brukt altfor lang tid fram til dette punktet på kartet - derfor ble tempoet skrudd opp ytterligere etter lunsj og særlig over Årmotsvatni bort til Knutsbu. Jeg merket at det begynte å gnage så smått på hælene (selv om de var forebygget grundig med både compeed og sportstape) og hofta gjorde vondt. Hofta protesterte sikkert fordi den ikke var så godt vant med å dra tung pulk – det var tross alt ett år siden forrige pulktur. Heldigvis var jeg ikke alene om å synes at tempoet var høyt og det gjorde underverker for den mentale helsa og pågangsmotet. Da vi omsider kom til Hellevassbu var det på tide med en ny skikkelig matpause. Vi gravde vekk den lille snøhaugen som lå foran døra og låste oss inn med DNT-nøkkel. Klokka var rundt fire og det var såpass kaldt og trekkfullt i lufta at det var godt med en pause i ly, selv om vi ikke brukte tid på å fyre opp der inne. Beslutningen ble tatt om å droppe Litlos og heller velge en mer direkte rute mot Sandhaug. Vi hadde tross alt et litt stramt tidsskjema skulle vi rekke fram til ønsket tid.

Etter matinntaket fortsatte ferden videre nordøstover forbi Buanuten, over Bjørno og opp til Kortmarksfljåna. Da vi kom hit var det allerede mørkt, klokka var sju og vi ble enige om å slå leir for kvelden. Det ble en etappe på 33 km i følge min GPS – 30 km i følge sportråkkeren sin - uansett en akseptabel dagsetappe med full vinteroppakning (og langfeller). Det var nesten vindstille, men værmeldingen hadde lovet sterk kuling utsatte steder natt til lørdag også. Vi var klar over at vi lå litt åpent til, og egentlig hadde vi sett for oss at vi skulle komme oss på nordsiden av høyde 1394 ved Tueslaet med tanke på ly i forhold til vindretningen, men med litt skikkelig innsats med bardunering og levegg mente vi at vi skulle klare oss likevel. Teltet var tross alt solid. Innen vi hadde satt opp telt og levegg, gravd kuldegrop, kokt vann og spist middag var det jammen meg på tide å legge seg til å sove.

© Angjerd Amb

Dag 2: Kortmarksfljåna - Sandhaug – Vombsflatane

Det blåste og herjet litt av og på i løpet av natta, men den helt store stormen uteble og da vekkeklokka ringte 05.30 var det faktisk vindstille og god sikt. En nydelig morgen! Da vi begynte å gå kjentes hofta og gnagsårene verre ut enn dagen før og jeg ble litt gnagende usikker på hvordan dette skulle ende. Skulle man gi seg, var det nesten nå man burde gjøre det, for innen dagen var ferdig kom det til å være like langt fram som tilbake igjen. Jeg fant ut at jeg ikke ville gå tilbake til Haukeliseter, så jeg sa ingenting. Dessuten konkluderte jeg med at fraværet av smerte i kneet kunne veie opp for både det ene og det andre – hurra for et samarbeidsvillig kne! Det var en feiende flott soloppgang som gav gjenskinn i snøen på alle haugene rundt oss og da jeg ganske overraskende ble tilbudt en fotopause midt i alt det fine lyset, kunne jeg ikke ha hatt det stort bedre.

Det fine været holdt seg utover dagen og det var så å si vindstille. Masse fin utsikt på alle bauger og kanter. Vi hadde hatt som alternativ å gå Grotdalen og komme inn på den kvistede traséen (uten kvister) igjen rett nord for Grottjørnane, men det endte opp at vi valgte en enda mer direkte rute mot Besso – opp en halvlang (og litt tung) bakke fra Øvsta Krokavatnet, over Valgardsvotni og gjennom Dimmedalen. Dimmedalen var trang og her skal man gjøre seg noen vurderinger i forhold til skred før man våger seg gjennom. Vi holdt oss så nær østsiden som mulig, for her var det temmelig avblåst og fritt for snø. På vestsiden derimot hang en del tunge skavler. Vi gikk med god avstand mellom hverandre gjennom det trangeste partiet. Der hvor dalen begynte å vide seg ut igjen, så vi at det faktisk hadde kommet en del snøblokker ned fra østsiden. Det var ikke store greiene, men hadde man fått noe av det i hodet, hadde det unektelig vært det siste man gjorde den dagen.

Vel ute av Dimmedalen gjorde vi noe vi sikkert kunne ha gjort med en gang vi kom opp fra Krokavatnet: vi byttet fra langfeller til kortfeller. Og for en forskjell det utgjorde! Nå kunne vi holde det samme tempoet med mindre bruk av krefter, eller som vi endte opp med; gå litt fortere. Plutselig var vi på god vei forbi Besso med kurs mot Sandhaug som vi kunne se på andre siden av Nordmannslågen. I det fjerne fikk vi også øye på en megastor flokk med villrein. Stas. Villmarksfølelsen forsvant i midlertid litt da vi kom bort til Sandhaug og fikk øye på både kvister og snøscooterspor. Her hadde åpenbart forberedelsene til påskeferien startet. Vi møtte de første folkene vi hadde sett siden Haukeliseter – en far med datter og hundespann. Etter å ha slått av en prat gikk vi inn i selvbetjeningskvarteret (som stod ulåst) og spiste lunsj nummer to.

Etter denne pausen var det fortsatt litt tid igjen med gålys, så det var bare å komme seg videre. Til min store glede ble vi kvitt kvistingen etter et par kilometer ved Reinsmyrtjørna hvor kvistene gikk i retning Hellehalsen og Dyranut og vi gikk i retning Stigstuv. Mørket tok oss igjen på Vombsflatane og vi slo nok en gang leir for natten etter en like lang etappe som dagen i forveien. Denne kvelden hadde vi alle merkbart mer overskudd enn kvelden i forveien, og stemningen var helt overveldende god da sportråkkeren trakk fram en colaflaske med rødvin, som han attpåtil hadde temperert i vannbad over primusen mens vi to andre intetanende drev og romsterte inni teltet. Det ble en skikkelig hyggelig kveld hvor både middagen og vinen smakte fortreffelig og skravla og latteren satt løst.

© Angjerd Amb

© Angjerd Amb

Dag 3: Vombsflatane - Stigstuv - Halne - Krækkja

Nok en nydelig morgen, om enn noe mer vindfull enn dagen i forveien. Hofta hadde på mirakuløst vis gått seg bra igjen (mulig det hjalp en del å gå over til kortfeller), men gnagsårene var i krise. Compeed og sportstape satt som støpt uten krøller og bretter og hadde gjort det fra dag én, men likevel gjorde det vondt. Herk. Jeg kjente at det kom til å bli en tøff dag, og det ble det. Men det var også veldig mye fint å se på. Nå gikk vi virkelig på vidda, det var flatt og man så langt i alle himmelretninger. Da sola kom opp og det varme sollyset skinte på all snøføyken som ble vindtransportert i smale bølger over vidda, tror jeg ikke man kunne ha vært et mye vakrere sted enn Hardangervidda. Selv om sikten var god og været fint, merket vi vinden godt denne morgenen ettersom vi nå fikk den inn fra siden og det blåste liten kuling. Det gjaldt å pakke inn ansiktet skikkelig.

Vi hadde en kort pause med drikke og energiklædd (jeg hadde bakt til oss) i leveggen til en av hyttene på Hylatangen før vi marsjet de siste kilometerne til Stigstuv. Der fant vi turens andre menneskelige innslag – en kar med snøscooter som drev og kjørte ting inn til hytta. Påskeforberedelser. Vi pratet litt med ham også før vi fant en skavl i ly for vinden og hadde i oss litt mer energipåfyll. Jeg hadde i meg smertestillende i tillegg. Fra Stigstuv hadde vi ikke lenger noe valg – her ble det bare å følge kvistene, siden de gikk den veien som var raskest for oss. Jeg var så vrak i føttene at jeg egentlig var likeglad. I oppoverbakkene (som var verst for gnagingen) fant jeg ut at jeg skulle få lov til å kikke opp etter hver femte kvist, for da så det ut som om enden av bakken kom nærmere mye fortere. Mestringsstrategi som funka ganske greit. Da det ble på tide med lunsj blåste det mindre enn det hadde gjort tidligere på dagen, men likevel såpass mye at det var surt å stå/sitte stille. Vi tok oss derfor tid til å bygge en levegg. Levegg gjør underverker, og den medbragte snøsagen var et utrolig effektivt verktøy i så måte. Arbeidet gikk som en lek og vi fikk oss en lun og fin lunsjplass.

Riksvei 7 dukket etter hvert opp i synsfeltet og plutselig var vi ved Halne. Der brukte vi litt tid på å krysse veien, ettersom brøytekantene var høye, og det var vanskelig å få øye på bilene. Det var flere av dem enn man kanskje skulle tro. Løsningen ble at jeg holdt vakt mens de andre samarbeidet om å bære pulker og ski over. På Halne vurderte vi muligheten av å avslutte turen, mest på grunn av at her fikk vi inn en oppdatert værmelding som antydet storm natt til mandag. Vi kom fram til at hvis vi var litt lure med valg av teltplass, lagde en skikkelig solid levegg og la oss ikke altfor langt unna Krækkja, så burde vi kunne klare oss. I verste fall burde vi alltids kunne greie å karre oss ned til Haugastøl istedenfor den noe lenger ruta til Finse. Bakkene opp fra Halne var skikkelig tunge for meg, men ikke fullt så tunge for de andre. Nede ved Krækkja var det åpenbart folk, for det var lys der og en hund i bånd utenfor. Det kom i midlertid ingen ut mens vi stod på tunet og glodde, og vi gikk heller ikke inn, men fortsatte til et sted nord for Krækkja hvor det ikke var fullt så åpent og hvor det var noen koller som kanskje kunne ta av litt for vinden. Det var mer eller mindre vindstille da vi satt opp teltet, så vi bygde leveggen etter den vindretningen som var meldt den natta. Etter nok en dag med 3 mil var vi egentlig ganske kalde og slitne alle mann, så levegg til latrine utgikk (det kunne vi, særlig jeg, angre på morgenen etter). Etter middag så vi på kartet og mente at Finse var innenfor rekkevidde hvis været var med oss.

© Angjerd Amb

© Angjerd Amb

Dag 4: Krækkja – Haugastøl

Det var ikke til å unngå å legge merke til at vinden tok seg opp i løpet av natta, men noen storm var det nok ikke. Det var nok heller stiv kuling. Vi oppdaget fort at vinden kom fra en annen retning enn det vi hadde beregnet, så leveggen hjalp ikke så mye som ønsket – synd for den var solid og forseggjort. Morgentoalettet ble en kald affære, for innen man var ferdig hadde ullbokseren føyket igjen med snø. Innen den var børstet og dratt på, hadde det føyket masse snø opp i stilongsen, og siden jeg for ordensskyld hadde to stilongser tok hele prosessen litt tid. Mulig at slike tissetrakter jeg har hatt sånn forakt for kunne ha hatt noe for seg denne morgenen. Vel inne i teltet igjen startet vi snøsmelting og veivalgsvurdering. Jeg hadde hatt vondt i gnagsårene om natta (selv om de var i ro) og på den ene foten hadde det begynt å presse seg en rød blemmelignende sak ut under sportstapen. Det gav nådesstøtet til Finseplanen. Det var kjipt å være den som var til hinder for Finseplanen, særlig når vi var enige om at været var greit nok til å forsøke, men sånn var det nå engang. Vi kledde godt på oss og rev leir.

Så begynte vi på den siste etappen til Haugastøl. Vindstyrken avtok og vi måtte faktisk kle av oss litt. Vi gikk og gikk i evigheter virket det som, og jeg kjente at det var lurt at vi var på vei til Haugastøl. Den første delen av nedkjøringen fra Dugurdnuttjønnan til Nygardsvatnet var steinhard og altfor bratt til å være hyggelig når det nå engang var så hardt. Vi kjørte litt på skrå nedover, men siden det var så hardt ville pulken gjerne kjøre rett ned i stedenfor å følge etter på skrå. I tillegg lugget fellene, så det ble skikkelig rygg-og-napp og halvveis-ute-av-kontroll-kjøring nedover. Heldigvis klarte jeg å holde meg på beina og da vi kom ned til tregrensa var det masse herlig, myk silkesnø å bremse i, og da var resten av nedoverbakkene som en drøm. I 12-tiden var vi framme ved veis ende og hadde altså krysset Hardangervidda på tre og en halv dag. Ikke rart det smakte godt med cola og bolle på Haugastøl! Mens vi satt på cafeen og ventet på toget, registrerte vi at de slapp ned bommen og stengte riksvei 7. Det hadde kanskje blitt ruskete for oss over mot Finse likevel. Vi rakk tre-toget med grei margin og konduktøren slapp oss på selv om vi ikke hadde fått med oss at man måtte bestille plass til pulker på forhånd. På togturen tilbake ble det kjøttkakemiddag, øl og masse Hardangervidda-snakk. Én ting er sikkert: jeg skal tilbake til denne fantastisk flotte vidda (med eget kamera)!