Austanbotntindtraversen (17.07.2009)

Written by mortenh (Morten Helgesen) GSM

Map
Ascents Austanbotntinden S2 (2,042m) 17.07.2009
Store Austanbotntinden (2,204m) 17.07.2009
Søre Austanbotntinden (2,103m) 17.07.2009
Austanbotntinden V0 (2,175m) 17.07.2009
Vestraste Austanbotntinden (2,020m) 17.07.2009
Vestre Austanbotntinden (2,100m) 17.07.2009
Et mektig skue fra S2 via pinakkelen mot Søre Austanbotntinden. Spesielt når tåka er med å lage effekter.
Et mektig skue fra S2 via pinakkelen mot Søre Austanbotntinden. Spesielt når tåka er med å lage effekter.

Austanbotntindtraversen – spennende travers med mange småutfordringer

Etter å ha kjørt gjennom sommernatta fra Valdres og over til Årdal, er vi klare for dagens adrenalintur så tidlig som kl. 5 om morgenen. Lufta er kjølig, bakken er dyvåt etter et døgn med mye regn, og fuktige tåkeskyer driver målløst omkring. På enkelte små vannpytter har det dannet seg ei tynn ishinne.

Flott morgen i Hurrungane.
Flott morgen i Hurrungane.

Anmarsj

Naboen (Lars Christensen)er med som turfølge i dag, og det er, som han selv sier, med litt skrekkblandet fryd. Han har aldri vært på klatretur i høyfjellet, og han er lidderlig spent på det vi har foran oss. Bilder, rapporter, film­snutter og alt han har kommet over er blitt slukt rått. «Pinakkelen», «Svaene», «Broa ut til toppen» osv. er kjente begreper lenge før vi har kommet så langt.
Vi passerer like forbi høyde 1492 moh. og trekker slakt ned i Vetle Austanbotnen på såpeglatte stei­ner. Det er i grunnen en liten strek i regninga at alt er så vått. Mens vulgærpraten går, nærmer vi oss raskt foten av sørryggen. Videre jobber vi oss opp tallrike høydemeter mens svetten siler, vekselvis i steinur og på mer fast fjell, inntil vi med ett befinner oss like nedenfor den første toppen. Overgangen fra bred og romslig flanke til smal og luftig rygg er brå. Sam­tidig hilser sola oss velkommen etter timer i skyg­gen. Dampen står fra det dyvåte fjellet, og lodne bomullsskyer svever under oss på alle kanter.

Det bratner til mot S2.
Det bratner til mot S2.

Til Søre Austanbotntinden

Naboen er nok litt ivrig, for han legger i vei forbi det første litt utsatte punktet og med stø kurs mot det neste, før det blir for tøft på det våte fjellet. Etter en litt klønete retrett og en god frokostpause er vi klare med standplass og sikring. Det siste opptaket til Austan­botntinden S2 er i grunnen ikke vanskelig i det hele tatt, men jammen er det utsatt, og med vått fjell er det litt vanskelig å ha full tiltro til frik­sjonen, så det føles veldig godt med sikring.
Nå får vi for alvor overblikk over ruta videre med pinakkelen i forgrunnen, som nærmest går i ett med svaene og hammeren bakenfor. Svaene ser brutale ut når man betrakter dem forfra, og alt det glinsende vannet der borte sår en gryende skepsis hos oss. Våte sva er ikke akkurat noen våt drøm.
Vi følger en smal egg ned til ny standplass, før det er en kort taulengde på tørt fjell opp til Pinakkelen. Klat­ringen er ikke vanskelig, men det er langt ned, og en kort passasje må man bruke friksjonen uten spesielt gode tak. Fra toppen av Pinakkelen er utsikten bort til Austanbotntinden S2 herlig: En svært kvass egg med skydotter, daler og lave fjell som kulisse.
Etter en kort rappell ned fra Pinakkelen unner vi oss en god matpause på svaene innunder Søre Austan­botntinden. Et kvarter tidligere var det strå­lende sol, nå sitter vi innhyllet i tåke – ikke akkurat det beste pauseværet, men så fort kan det skifte i fjellet.
Et stykke bortover svaet er det tid for sikring. Det er lite å lage standplass i, en stor steinblokk utgjør det eneste umiddelbare alternativet. Svaet videre ser fryktelig sleipt ut, og vi vurderer litt frem og tilbake hvordan vi skal angripe det. Med 60m halvtau dobbelt har vi snaut 30m å klatre. Jeg traverserer forsiktig et stykke bort og så på skrå oppover. Klatringen er lett, men utsatt, og det våte underlaget gjør at sikringen føles veldig betryggende, skjønt sikringsmulig­hetene er ganske begrenset. Jeg runder rett rundt på høyre side av hammeren og finner en god standplass omtrent når hele taulengden er gått ut. Videre opp er det tørt og enkelt, og snart er vi på toppen av Søre Austanbotntinden.

Opp mot Søre.
Opp mot Søre.

Til Store Austanbotntinden

På Store Austanbotntinden kan vi se en lang rekke folk på toppryggen, mens vi slapper av og reduserer ryggsekkvekten. Det verste er unnagjort, men det gjenstår enda en rekke småutfordringer.
Ryggen fra Søre er enkel i starten, men etter hvert blir den temmelig luftig med en rekke klyvepassa­sjer, og et lite stykke på vei opp mot Store, der eggen for alvor bratner til, er det stopp. Klatringen videre er for tøff for oss, så vi går i stedet for den vanlige varianten via ei luftig skråhylle ned til høyre og videre litt på skrå ned og bort til en siderygg. Her er det enklest å fortsette forbi ei renne og bort til neste siderygg, men jeg lar meg forlede av at det ser så greit ut rett opp. Det går veldig lett opp til ryggen, men så stopper det opp og vi må snu. Etter litt fumling finner vi imidlertid en grei vei og kommer opp på ryggen et stykke sør for Austanbotntinden V0.
Det løse og litt ruglete terrenget i flanken har vært en påkjenning, og vi føler oss begge litt utladet når vi omsider står på toppryggen til Store Austanbotn­tinden.
Et klatrekurs fra Jostedalen Breførarlag er på vei ned idet vi tar fatt på det siste korte stykket til toppen. Omsider, etter en lang dag på tur, er toppen nådd. Naboen strør, sin vane tro, om seg med engelske gloser ispedd en og annen «konge» eller «kanon», for å uttrykke sin begeistring. Sola glimrer med sitt fravær, men ellers er forholdene fine. Vi tar oss god tid på toppen. Det er ingen vits i å stresse for så å havne i køen som snegler seg ned vesteggen.

Ut til Store.
Ut til Store.

Fornøyde fjes og såre ben vender hjem

Det blir mye forsiktig klyving ned fra Store Austanbotntinden, men tauet får ligge i sekken resten av turen. Litt artig å tenke tilbake på min første tur hit opp fra vest. Da var jeg sjeleglad for tausikring opptil flere steder.
Nede på ryggen mot Vestre Austanbotntinden kommer kveldssola ut for fullt, og vi kan nyte majeste­ten fra denne imponerende vinkelen i det fineste lys. Noe så fantastisk flott, den beste avrun­ding av en minnerik tur. Vi fotograferer og nyter om hverandre. Hele veien opp til Vestre og et stykke til akkompagneres vi av det gyldne sollyset før regnbyger og lave skyer igjen overtar arenaen.
Med fornøyde fjes og slitne ben ankommer vi bilen et­ter 15,5 timer på tur. Vi hadde flere lange pauser, foto­graferte en del, og anstrengte oss ikke alt for mye. Et par steder rotet vi litt, og vi sikret kanskje i overkant mye opp mot Store fra Sørryg­gen. Sikring spiser som kjent mye tid. Når man vet at en sprek friskus et år tidligere tok seg rundt (riktignok uten sikring) på vel 5 timer, skjønner man at det er mulig å spare tid.

Deilig tilbakeblikk på en flott dag.
Deilig tilbakeblikk på en flott dag.

Flere bilder

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.