Røysa - bålkos i skumringstimen (09.11.2014)  

Værutsiktene for søndag var tross alt mer lovende enn hvordan lørdagen hadde vært, da Svarttjernshøgda (717) ble besteget i regn, sludd, tåke og sleipt underlag med slaps og våt snø. Søndag formiddag var vi alle 5 klare for ny giv hjemme hos oss i Lier, etter en trivelig lørdagskveld og søndag morgen. Alt vått tøy var nå tørt igjen. Ute var temperaturen 10 plussgrader, og det var minimal sjanse for nedbør i løpet av dagen. Oppholdsvær var det viktigste, siden bålkos og grilling av pølser og annet var hovedmålet med søndagsturen.

Jeg hadde gitt Morten et par turalternativ for søndagen, og han syntes det første og nærmeste forslaget så helt greit ut: Røysa (448 moh), like vest for Simostranda i Modum kommune. Lite info om denne åsen på Peakbook eller nettet forøvrig, så vi studerte kartet og diskuterte litt hva som kunne være beste startsted. Brukeren "Døl" hadde skrevet om en blåmerket sti fra sør på toppen i den eneste turbeskrivelsen vi kunne finne, og siden det gikk en grusvei oppover mot Røysa fra sør, ville vi prøve den veien først. Kanskje vi fant den blåmerkede stien?

Grusveien forbi Mortenstjern

Grusveien (Mortentjernsveien) starter ved Klegstad, med 2 avkjøringer fra hovedveien. Den vestre så ut til å gå gjennom et gårdstun, og det fristet lite. Vi kom kjørende fra øst, og svingte av på den østre avkjøringen. Det var visst den riktige, for etter få meter kom infoskiltet om bompenger. 30 kroner for personbil, og 5 kroner for moped/motorsykkel! Fin grusvei oppover, og like etter at Mortenstjern var passert, svingte den skarpt mot høyre og gikk sørøstover. Nå tok det av 3 kortere veistubber til venstre (nordover), hvor den 2. og 3. var mest aktuelle. Den 2. så ut til å fortsette i en sti som gikk oppover mot Brødtjern, ikke langt fra toppen av Røysa. Dessverre (eller heldigvis nå i ettertid) var denne veistubben stengt med kjetting, så da fortsatte vi til den 3. veistubben. Den endte i en liten snuplass med plass til 2-3 biler, få meter nedenfor ei lita seter/hytte, rett sør for Kjerringtjern. Her parkerte vi, og det var nok en god avgjørelse skulle det vise seg.

Avmarsj

Forbi setra og nordover gikk det en god sti/traktorvei mot Kjerringtjern. Like før tjernet svingte traktorveien opp mot høyre, samtidig som den gikk over i en mindre sti. Nå ble det litt forvirring… Små og mindre tydelige stier dukket opp, men ingen gikk i vår retning – nordover. Vi tuslet et stykke i sørøstlig retning, men tok av et tråkk oppover mot nord/nordøst. Dette tråkket forsvant også, og nå trodde vi at det ble vandring i skogen på GPS-kurs. Men det gikk ikke mange meterne før ei hytte dukket opp litt øst for oss (Gunnarudhytta), og forbi den gikk en svært så godt blåmerket sti. Jippi! Piler viste vei, og et infoskilt med kart fortalte at denne stien gikk helt til toppen av Røysa. Yes, nå var det bare å lange ut, og det gjorde vi. Ungene fikk fart, og i et oversiktlig og ellers lettgått terreng duret vi på, litt opp og ned, men aller mest meget svak stigning hele tiden. En liten luretopp, og vips, der dukket toppen av Røysa opp. En fin topp, med glissen skog rundt som gjorde at man kunne ane litt utsikt her og der.

© Nils Haugene

På et stort tre hang det også her info om den blåmerkede stien vi hadde fulgt. Denne stien er en del av Ole Einar Bjørndalens turmarsj og turløype. Nærbilde av infoskiltet i Mortens turrapport, og mer om denne turmarsjen på denne nettsiden: Simostranda - Ole Einar Bjørndalen marsjen.

© Nils Haugene

Vi fyrer opp

Så var det å få fyr på bålet i denne klissvåte skogen… Det skulle ikke bli noe problem! Morten gjøv løs på ei tørrgran (eller var det furu?) som om han hadde mesterbrev med øksa. Av med den våte barken og inn til den uttørkede stammen. Han hogg løs massevis av store fliser som jeg brukte i starten. Med hjelp av et par stearinlys tok dette fyr med en gang, og dermed var grillingen i gang. Pølser og marshmallows ble grillet og brent. Bålet lyste mer og mer opp etterhvert som det skumret på, og barna storkoste seg rundt bålet, som vanlig. Vi ble sittende til klokka hadde passert 16:00, men da måtte vi bryte opp også. Vi hadde tross alt 2,5 km tilbake til bilen.

© Nils Haugene

Retur i skumring og mørke

Returen gikk radig takket være den gode stien. Ved Gunnarudhytta fulgte vi nå den blåmerkede stien noe lenger ned enn der vi kom inn på veien oppover. Siste etappen ned til setra ved bilene begynte mørket virkelig å falle på, men nattsynet tilpasser seg, selv om det blir vrient å se den mørke bakken. Morten og jeg snakket om at det kanskje spøkte på den tomme setra vi snart skulle gå forbi, og det skulle straffe seg å tøyse slik med ungene. Linn Therese og Julie sprang i forveien og sto på lur da Frida, Morten og jeg kom ruslende. BØØ! Den andre gangen de forsøkte satt den skikkelig, i hvert fall på Morten. :-)

En fin avslutning på en heller grå værhelg. Morten og Linn Therese hadde en ganske lang vei hjem til Skrautvål, så det var greit å kunne skilles ad ved 17-tiden, selv om det alltid er litt trist også. Det er jo så altfor lenge mellom hver gang vi har sånne kvalitetshelger…