Store Midtmaradalstind er en av disse bortgjemte, isolerte tindene i Jotunheimen der det i alle fall for vanlige tinderanglere som oss vil være en meget lang anmarsj for å nå toppen, og lettere tilgjengelige tinder hadde derfor blitt prioritert de siste årene. Årets fjellsommerferie hadde bydd på variabelt vær, rekordsommeren vi hadde hørt om da vi var i USA hadde kommet på revisitt da vi jobbet i 2. halvdel av juli, men akkurat nå var den i beste fall noe alle snakket om. Yr lovet imidlertid bedring et par dager, og Anna, Gunnstein, Bente og jeg ble raskt enige om å forsøke oss på denne kremtoppen. Mandag 3. august lette vi imidlertid forgjeves etter den Yr-lovete bedringen. I tungt skydekke gikk vi innover mot Vetti, noen av oss med rimelig tung oppakning. Etter en avstikker til Vettisfossen, som Anna og Gunnstein ikke hadde hatt nærkontakt med før, bar det oppover den bratte Brendeteigen etter kryssing av Utla på fin hengebro. Det begynte nå å regne jevnt og noen av svapartiene oppover ble både glatte og skumle. Det var jevnt bratt i mange hundre høydemeter, og ganske slitsomt under de rådende forholdene. Tilslutt kunne vi imidlertid ane en litt mindre bratt gradient og snart var vi opp i åpen fjellbjørkeskog før det bar nedover mot Stølsmaradalen. Vi trodde vi skulle ha hytta for oss selv i det dårlige været, men 6 stykker hadde allerede innlosjert seg. Etter tidlig kveld(kun stearinlys og hodelykt som belysning) gikk vi til ro
Neste dag opprant med litt lettere vær. Bente og Anna var i sterk tvil om de ville fortsette mot Midtmaradalsryggen, og det ble til at de skulle rusle mot Avdalen mens Gunnstein og jeg la av gårde mot Midtmaradalstindane, start kl 0945.
Like vest for Snørestødet med utsikt ned Utladalen. Vettisfossen omtrent midt i bildet
I mildt og fint vær bar det oppopver DNT-stien, og litt før Snørestødet tok vi av til venstre(nordvest) opp mot Midtmaradalsryggen. Nå hadde været blitt mere tåkete, og tåken kom og gikk. Ja, ja, vi får prøve litt til. Heldigvis ble det ikke tettere, og da vi beveget oss litt nedover fra høyden på 1483 meter begynte det å lette igjen, og snar kunne vi ane Kjerringi og Mannen, men fortsatt så vi ikke Midtmaradalstindane, skjult som de var i tåkeskyene. Etter hvert som vi steg oppover, lettet det imidlertid mer og mer, og snart kunne vi ane Storen, som utover dagen viste seg i alle sin prakt, fra denne kanskje aller "råeste" synsvinkelen.
Etter en god del trasking var vi til begynnelsen av Søre Midtmaradalstind. Vi synes det var en god del(mer enn i relevant litteratur beskrevet), dog enkel, klyving, opp på denne.
Fra Søre ned i skaret mot Vetle. Klyving opp ryggen som skrår fra venstre oppover til høyre. Store Midtmaradalstind bak Vetle. Ringstinder bak til venstre og Dyrhaugsryggen bak til høyre
Videre en del ned til skaret mot Vesle og lett klyving opp på denne. I skaret ned mot Store måtte vi studere litt. Rett ned i skaret så litt vel skummelt ut, så fulgte det vi hadde lest og holdt litt i vestflanken¨hvor vi fant noen OK passasjer. Vi holdt imidlertid litt for lenge i vestflanken, til et godt stykke bort i vestflanken på Store. Det ble bratt klyving opp på eggen, men med greie tak.
Skylaget åpnet seg akkurat de få timene vi var på Midtmaradalsryggen, og Majesteten(2) selv åpenbarte seg
På tilbakeveien så vi at fra skaret mellom Vetle og Store er det greiest å holde selve eggen opp og ned til Store, mens på Vetle-siden av skaret bør en holde mot vest.
Fra toppen av Store Midtmaradalstinden mot Vetle. Søre bak denne til venstre. Midtmaradalen helt til venstre.
Tiden gikk med disse klyvepassasjene og småfundering omkring beste veivalg, for ikke å nevne all fotograferingen av blikkfanget mot nordøst; Storen. Forfatteren gikk "helt av hengslene" og klipset sikkert over 40 bilder av Storen. Vi gikk ikke fra Søre før ca kl 1630.
Nedover småjogget vi på 1-2 km langt snøfelt under 1749-høyden og sparte sikkert bortimot 20 minutter på det. Omsider var vi nede ved Stølsmaradalen, og oppdaget at det damene hadde båret med seg mot Avdalen, var for symbolsk å nevne. Etter å ha spist siste matbitene, la vi av gårde med retning den bratte Brendeteigen, kvelden nærmet seg med stormskritt. Ikke lenge etter at vi begynte på bratten for alvor, kom regnet igjen. Det ble en kraftprøve for slitne knær med tunge sekker ned til Utla, etter brutto drøye 2000 høydemeter nedstigning. Jeg tror knapt noen av oss noen gang har vært mere slitne og gått langsommere enn opp den lille kneika fra broen ved Utla opp til Vetti Gard. Mørket senket seg da vi litt piggere fikk opp tempoet de siste 5 km ned mot Hjelle, og det var kjærkomment da damene kom oss i møte..
User comments