Høsttur til Nørdstedalsseter og Vestre Holåtinden (01.10.2011)

Et brukbart værvarsel for helgen fikk meg til å gi etter for "suget mot tindene", hadde bommet litt på veivalget da jeg i august hadde besteget Austre og Midtre Holåtinden men altså måtte oppgi Vestre. Hadde ikke fått noen med meg på tur, men lar som regel ikke dette stoppe meg fra å dra. Kjøring fra jobb, og ved ankomst Luster begynte det å mørkne. Heldigvis hadde jeg vært oppover den mildt sagt smale og svingete veien til Nørdstedalsseter 2 måneder tidligere, ellers er jeg ikke sikker på om jeg hadde turt å kjørt opp i stupmørket som etter hvert seg på; det er jo et lite under at det i det hele tatt går an å legge en vei i den tilsynelatende ufremkommelige stupbratte fjellsiden opp fra innerst i Fortunsdalen. Traff en bil på vei ned, og man er jo nesten nødt til å veksle et par ord når bilene siger forbi hverandre med få centimeters klaring. Det viste seg å være en lokal småbruker som hadde vært på leit etter en bortkommen sau; helt i tråd med Skriftens beretning. Og da jeg ankom Nørdstedalsseter følte jeg meg ganske så bortkommen selv også, må medgis. Bortsett fra et utelys som stod på var alt mørkt. Jeg fant snart fram til "vinterkvarteret" som lot seg låse opp med DNT-nøkkel, og snart var det fyr i ovnen og varmmat underveis. Må innrømme at jeg kikket meg bak skulderen mer enn en gang da jeg måtte ut i bekken i bekmørket etter vann; var det ikke så at dette var/hadde vært et av Norges mest bjørnerike områder? Og hva var det den filmen het nå igjen; "Fritt vilt"?
Mens ankomstkvelden hadde vært preget av lavt skydekke, opprant neste morgen med tilnærmet klar himmel. Før solsprett var jeg klar for avgang og kjørte et lite stykke til enden på veien ved Fivlemyrane kraftstasjon og start sti mot Sota Sæter. Bak meg kunne jeg se råe profiler av kjente tinder i Hurrungane mot morgenhimmelen; ai, ai, dette tegnet til å bli en bra dag!

Fulgte stien et godt stykke, tok til høyre ved stidele mot Trulsbu, gikk langs sørøstbredden av Illvatnet et lite stykke før jeg steg oppover mot øst rett sør for topp 1672. Ved runding av denne så jeg en høy tinde, men det viste seg å være Midtre Holåtinden, Vestre kom frem først litt lenger fremme, og den var jo ganske nære!

Var ganske "tom" opp sørvestryggen mot Vestre Holåtinden, som med mitt veivalg stedvis bød på lett klyving. Varmen som hadde vært nesten plagsom nede under 1672-toppen, ble avløst av kulde og jeg måte raskt kle godt på meg. Endelig var jeg oppe og kunne erklære den siste av Holåtindane for besteget. Jeg tegnet meg på en bestigningsliste som lå i en liten metallboks merket Vestre Holåtinden som lå inne i varden.
Her var mildt sagt upåklagelig utsikt i det vakre været, og snøen som hadde ligget tidligere i måneden hadde stort sett smeltet bort selv fra de høyeste toppene etter det varme været som hadde vært siste uken(Jeg fikk vite senere at temperaturen hadde passert 20 grader i lavlandet denne dagen) Akkurat idet jeg var på toppen kom et høyt skylag innover fra sørvest og skygget for solen. Særlig utsikten mot Hurrungane var storslått, og fra en for meg noe uvant vinkel.
Gikk ned igjen samme veien, fråtset i blåbær som ennå ikke var frostskadde, og ca kl 18 var jeg nede ved bilen igjen, og mens jeg hadde vært alene da jeg parkerte om morgenen, stod det nå flere biler parkert. Etter denne meget flotte dagen i fjellet ble hjemlengselen såpass stor at jeg etter å ha betalt for meg og "shinet opp" vinterkvarteret på Nørdsedalsseter satte meg i bilen på den lange veien hjem, godt fornøyd med et flott punktum på årets "2000-meterssesong"