Larstinden; En bortgjemt perle. (13.09.2014)

Written by audunmel (Audun Meland)

Map
Ascents Larstinden (2,108m) 13.09.2014
Nørdre Larstinden (2,077m) 13.09.2014

Larstind; en perle på Dovre

Ofte har jeg sett på kartet over Dovre, og alltid har Larstind har fanget min interesse hver gang. Snøhettatraversen... , ja sikkert fint, men denne turen var verdt et forsøk før traversen blir gjort.
Etter noe finlesing blir det så turfølget faktisk blir med på idéen, og tau, slynger og seler pakkes ned for sikkerhets skyld. Turbeskrivelsene i "Bibelen" og på nett varierte litt så vi fant det sikrest å ta med et kort tau.

Turfølget våknet til en eksepsjonell høstdag på snøheim. Sjelden er det slike forhold på Dovre, og at vi skulle treffe slik med været var vel mer enn man kunne forvente; sol og skyfri himmel, vindstille og 8-10 grader på morgenen. Snøhetta speilte seg i en spilblank vannflate da vi kikka ut fra frokostbordet. Nattfrosten hadde fordampet bortsett fra i skyggene av den flotte hytta.

Det bar avgårde i rolig tempo mot svånådalen, med den mektige Storstygge Svånåtind som motivator det første stykket. Senere dukket Bruri og etterhvert Store Langvasstind opp....men ingen Larstind var å se. Lang er anmarsjen (ca 10-11km) men når man først står ved foten av tinden er alle kilometerne glemt, og det gikk unna på drøyt to timer nesten uten høydemeter.

Veien videre kunne nå ha gått opp renna mot skardet, men etter å ha gløtta på plaketten på steinen nedenfor ble det så vi holdt oss til planen og gikk videre mot nordryggen. Renna så nesten snøfri ut, men faren for steinsprang er nok overhengende der oppe.

Nordryggen var veldig grei å gå opp; passe store blokker i ura, ikke for bratt men med god utsikt mot Store langvasstind. Det tok ikke lang tid før vi kom opp mot eggen der det smalnet til betraktelig, og der satt det et par som hadde snudd ved første hinder som var en liten hammer på ca 2m dropp, men med et betraktelig lengre dropp om landingen kom for langt mot øst, men helt grei om man "liker" slike hindre. Det var omgåingsmuligheter i vestflanken også for deler av turfølget, noe som ble gjort på flere steder på eggen forøvrig.

På ett sted rundt Nordre Larstinden var det såpass smalt på eggen, og luft mellom bena...at jeg av pedagogiske grunner (sønnen på 13 var med) valgte den sikrere varianten... for å komme over hadde man måttet tatt et lite sprang eller lent seg over mot neste blokk...med MYE luft nedenfor. Ikke for enhver smak den varianten nei.

Neste hindring var en ny hammer med et kort sva som hadde greie nok tak til å komme seg greit ned, men ikke helt uten kribling her heller. på vei tilbake fant vi en grei vei i vestflanken forbi den passasjen men det var artig å ha den med på vei opp. Herfra gikk det kun et kort stykke til før man stod ved den lille varden rett før skaret. Det var ikke lett å se noen grei vei ved første øyekast, men etter å ha kasta sekken og tatt meg ned noen hyller så var saken nokså grei.

En far med datter hadde tatt en skikkelig 7-8m rapell litt lenger øst, men vi fant den korteste veien der det var bare 3-4 meter med et bredt riss ned mot skaret. Det ble endel diskusjon, men alle var enige i at det måtte bli tau og slynge... men på enkleste vis. Et tau rundt blokka på toppen hadde også fungert greit; det var bare greit å ha noe å holde den ene hånda i :)

Vel nede i skaret stod vi foran den mye omtalte "Osten"..og den skuffet ikke. Den var faktisk mye større enn jeg hadde trodd. En etter én trykte vi oss gjennom sprekka...selv tok jeg den øverste sprekka på vei opp, den var lett å nå med greie tak, men den nedre tunnelen er nok enklere.
Det ble i turfølget kommentert at BMI 28 passer også igjennom om dette skulle være til hjelp for fremtidige toppturister.

Veien videre var forholdsvis grei klyving etter alt vi hadde bak oss, og ikke mange meter senere stod vi på det som kanskje er den fineste toppen på Dovre? Ihvertfall om man tar hele turen i betraktning. Nå gjenstår det endel så vi får se hva de andre toppene har å by på.

Nedover gikk det veldig greit, og etter en kort fristelse mot å gå renna ned ble det så vi tok til vettet og gikk samme vei hjem igjen. Ingen grunn til å risikere liv og helse for noen minutter snarvei ned mot plaketten ved vannet nedenfor...

Turen hjem var dog veeeldig mye lengre enn turen inn, ihvertfall føltes det slik. Det er vel naturlig at det blir slik når anmarsjen er såpass drøy, men vel hjemme på Snøheim var alle enige om at dette var en av de bedreturene vi har hatt, og det ble feiret på ordentlig vis med en Moskusøl :).

User comments

  • -
    avatar

    Missing title

    Written by JohnTiger 10.09.2015 08:44

    Hmm...fikk beskjed på mail om at det var ett svar til meg her, men det var det jo ikke...hehehe :)

  • -
    avatar

    Missing title

    Written by JohnTiger 09.09.2015 17:56

    Hvor lang tid, sånn cirka brukte dere på hele turen?

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.