Falketind og Stølsnostind (16.07.2022)

På grunn av vekslende værmeldinger ble både turen og tidspunktet et annet enn planlagt. Vi skulle egentlig gå Austanbotntindstraversen på søndag, men på grunn av værmeldingen endte vi med en sen start på Falketind og Stølsnostind lørdag i stedet.

Som de fleste andre parkerte vi ved Koldedalsvatnet. Veien inn er fortsatt ikke den beste i landet, men ikke verre enn at det går helt greit med litt forsiktighet. Veien opp til breen og kryssingen av breen gikk fint. Mens vi krysset breen var det to grupper på vei ned fra ryggen. Det gjorde det ganske enkelt å finne innsteget til klyvingen. Det var stort sett tørt og fint å klyve oppover så vi lot tauet ligge i sekken. På grunn av mye snø på toppen valgte vi å klyve omtrent rett opp der det så ut som at mange hadde gått litt mer mot høyre. Veien opp var ganske opplagt.

Mot toppen av Falketind var snøen såpass hard at vi valgte å ta på stegjernene igjen. Utglidning mot toppen tror jeg ikke hadde vært noe særlig. Tåken lettet akkurat nok til at vi fikk sett hvor langt det var ned til breen på nord-østsiden av varden.

Jeg var ganske giret på å ta turen bort til Stølsnostind så vi fortsatte bortover ryggen. Fra vi passerte punktet vi kom opp på ryggen og resten av dagen så vi verken mennesker eller fotspor. Ryggen var mye morsommere enn jeg hadde ventet og var i perioder ganske luftig. Utsikten fra Midtre mot Stølsnostinden var helt uvirkelig. Vi hadde noen øyeblikk hvor vi kunne se Horrungane gjennom skyene (se bilde).

Det var tørt og fint ned svaene så tauet ble liggende i sekken også her. Det var helt grei klyving ned til laveste punktet mellom Midrte og Stølsnostinden. Opp til Stølsnostinden var også med ganske mye mer morsom klyving enn ventet. Veien opp var ganske selvforklarende med få alternativer. På toppen var det stort sett tåke, men vi hadde et halvt øyeblikk med utsikt til Horrungane.

Vi valgte å ta Stølsnosbreen ned igjen. På vei ned fra Stølsnostinden til breen datt tåka en del ned og det var ikke særlig mer enn 50 meter sikt. Det gjorde brekryssingen en del mer spennende. Med aktiv bruk av GPS greide vi å navigere over breen til tross for komplett whiteout. Vi kom under tåken igjen etter noen hundre høydemeter, men uten GPS hadde dette vært en del skumlere.

Vi brukte ingen ting av klatreutstyret vi hadde tatt med, men ved dårligere forhold er det nok greit å ha i sekken.