Skagastølsryggen (27.07.1991)

Skagastølsryggen - i historisk perspektiv

En langtur over skyene
Skagastølsryggen er en klassisk ryggtravers i Vest-Jotunheimen, over Nørdre, Midtre, Vetle og Store Skagastølstinden. Første gang fullstendig gått 5. august 1902 av George Pauss, Kristian Lous, Kristian Tandberg og Harold Raeburn (DNT 1903). Turen er til dels meget eksponert og krever klatring.

"Topp tur!" sa Hans, klokka nærmet seg ni om kvelden.

Vi hadde startet fra hytta nesten 14 timer tidligere og ikke gått mer enn 7 km. Men i 10 timer hadde vi holdt oss over 2.100-meters koten.

Det var sent i juli og vi talte rundt tjue telt ved Heimste Skagastølsvannet, rundt Tindeklubhytta. På Turtagrø var det klatrekurs, ja det skulle vel bli folksomt i høyden. Alt tydet på godt vær, så da turmulighetene ble diskutert foran peisen falt valget på Skagastølsryggen. Vi ville oppsøke Carl Halls arena.

Carl Christian Hall (1848-1908) var en danske med uvanlige ferier i sin tid. Med sine selvopplærte norske førere drev han i 1880- og 90-årene «kampanjer» i norske tinder. Etter nøye planlegging førstegangsbesteg han 51 topper i Norge, mer enn noen annen før eller senere. Han kom til Hurrungane første gang i 1883, og i løpet av fem år gjorde han rent bord.

Om det var få turister han møtte i fjellet i denne perioden, så delte han sine opplevelser med mange:
Hans omfattende turbeskrivelser og «notiser» i Turistforeningens årbøker, supplert med fotografier og tresnitt av og fra toppene, gjorde ham til en av årbokens fremste bidragsytere gjennom tidene. Over 30 bidrag hadde han i bøkene i perioden 1881-1906.

Vi skulle følge i Carl Halls fotspor, og startet der han avsluttet i Hurrungane: Nordryggen opp på Nørdre Skagastølstinden.

Det er en lang, men jevn stigning, drøyt 800 høydemeter fra Tindeklubhytta, ved start fra Turtagrø er det 1250 meter opp. (Men ikke så lang som «Norges lengste motbakke» på motsatt side av Skagastøls-Styggedalsryggene, turen med 1,5 km høydeforskjell fra Skogadalsbøen til topps på Gjertvasstinden.)

Vi møtte solen da vi kom over kanten ved vannet på 1584 moh, sør for Kolnosi. Her var siste mulighet for fylling av vann de neste 12 timer. Nordsiden av Nørdre er en nesten perfekt halvkjegle, dekket av storsteinet ur. I somre med mye og fast snø kan man her ha fantastiske glissader så å si hele veien fra toppen og ned. Men vi var på vei opp, og det tok på, som vanlig hadde vi for mye i sekken. Da høydemåleren viste 2000 m, «overtalte» jeg Hans til en rast. Det var sol, men kjølig, så pausen ble kort.

Nørdre er en enkel topp, kun ett utsatt punkt med litt klyving rett under toppen. Vi er oppe på 2167 moh, og klokka er litt over ni.

Hit kom Carl Hall 19. august 1891 kl 11, 100 år før oss. Han hadde med seg, som så ofte på sine bestigninger, sin «fører» Mathias Jonsen Soggemoen (1847-1929). (Hall omtaler sin følgesvenn alltid som Matias i sine artikler, så jeg velger det samme her.)

Matias var romsdøl og jernbanearbeider, og Hall traff ham under sine mange forsøk på å bestige Romsdalshornet. Da Hall i 1881 endelig lyktes med å nå toppen av Romsdalshornet, det syvende forsøket, var det med hjelp av Matias og sambygdingen bonde Erik Norahagen (1847-1921).

Hall lærte Matias opp som fører, med bruk av tau, isøks og spikersko. På de mange bestigninger de to hadde sammen var det imidlertid alltid Hall som var den ledende. Så i den sammenheng var Matias ikke fører, selv om han i klatringen ofte ledet.

Hall og Matias var ikke førstebestigere på Nørdre. Første kjente bestigning sto Keilhau og Boeck for, da de i juli 1820 «oppdaget» Jotunheimen og som avsluttet sin ekspedisjon (fjeldreise) her i vest, etter sin dramatiske bestigning av Falketind. Carl Hall mente selv at hans besøk på Nørdre var det tredje, etter at to engelskmenn var der i 1860-årene. I 1821 gjorde to tyskere et mislykket forsøk og etterlot seg en utførlig skildring om en farefull tur i en fryktelig ur, de gikk åpenbart feil vei. Om dette skriver Carl Hall i DNTs årbøker 1891/92 og 1897.

Utsynet fra Nørdre er vel verdt slitet på en klar dag: Nordvestover mot Josten, Fannaråken og Smørstabbtindene mot nordøst, sørover ser vi Skagastøls- og Styggedalsryggene og deler av Midt-Jotunheiemen. Og i sørvest ligger Dyrhaugstindene, Soleibotntinder, Ringstinder og Austanbottstindane.

Og de nære omgivelsene er kanskje enda mer betagende, særlig øststupene ned på Styggedalsbrean, som allerede gir oss et lett sug i mellomgulvet. Under oss, nede i dalene, flyter lette skyer østover, men de når ikke opp til oss ….

Men vi må videre. Carl Hall dro ikke til Nørdre for å sjekke utsikten, han skulle erobre Skagastølsnebbet (2222 moh), som ikke hadde vært besteget før. Det var i hvert fall ikke kjent at noen hadde vært på toppen. Luftig, men grei, begynner traversen av Skagastølsryggen langs eggen ned i Nebbskaret (ca 2100, traversens laveste punkt) og opp på Nebbets to topper. Fra den sørlige av disse ser vi bort på reggens vel mest fotogene rute, fra V-skaret opp på Midtre Skagastølstinden. Det er folk i veggen, så mens vi venter på at ruta blir ledig, har vi god tid til å filme. Carl Hall måtte ha bærehjelp til sitt store kamera, mye er blitt lettere …

Det vi ikke ser fra Nebbet er V-skaret (ca 2200 moh), for det er bratt ned. Men vi vet det er der …
Bratt ned, men greit også her, så tauet blir fortsatt liggende i sekken.

Nesten nede i skaret er det en perfekt hylle til standplass, med fin oversikt over ruta på motsatt side. Solrikt og noen meter opp fra skarets bunn, bra sikret mot steinsprang. Tauet kommer opp og det klirrer muntert i karabiner og sikringsmidler, klokka er halv elleve.

Hans har ikke vært her før og sitrer etter en ny bestigning. Han går ned i skaret, etablerer «løypestrengen» over i veggen på motsatt side og klatrer sikkert opp til standplassen midt i veggen. Snart er vi begge der, og jeg fortsetter opp på «Berges stol». Stolen bærer sitt navn med rette. Sett i profil fra Dyrhaugsryggen er det en stol, og denne ruta ble åpnet av Ola Berge, sammen med Elias Hogrenning, Cecil Slingsby og Eilert Sundt, 4. august 1900. Dette var den siste passasjen på Skagastølsryggen som ikke var gått. Denne veien gikk altså ikke Hall og Matias. Etter ankomst i V-skaret, der ingen trolig hadde vært før dem, gikk de ned snørenna og ned i Skagastølsdalen.

Etter tredje taulengde er vi oppe på Midtre, litt over kl 12, 2284 moh. En dis, som vi en times tid har hatt over oss, forsvinner, og det er sol og vindstille på toppen. Ikke standard vær i Hurrungane. Fortjent? Vel, vi har hatt så mange bomturer i disse fjellene, så vi føler at dette er på sin plass.

På toppen her var Carl Hall og Matias de første, 8. august 1884. Matias måtte overtales til å bli med det siste stykket opp, så det var en noe dramatisk bestigning. Tredjemann i taulaget, unge Nils Vetti, lot seg ikke overtale. Han ble stående nede i veggen (ved krysset bildet her) og bygget «Nils’ varde» mens han ventet. Ruta de gikk er tegnet inn på bildet, traversen bort i veggen under eggen mellom Midtre (under 3 fugler) og Vetle (2 fugler) ble gjort for å «varme opp» Matias til overtalelsen. Carl Hall visste hva han ville. Detaljene om dette finnes i DNTs årbok fra 1885.

Vi nyter våre lekre «fjellsnitter» og varm drikke mens vi kikker bortover den smale eggen til Halls hammer ved foten av Vetle Skagastølstind. Ved hammeren er det folk, våre ukjente «venner» fra V-skaret. Og sannelig kommer det også noen ned hammeren i rappell. Altså er teltene der nede tomme ….

Halls hammer ja, ikke helt rettferdig har Hall kun fått navn etter seg i Hurrungane der han måtte gi tapt, de to Halls hammere. Den andre finnes på Midtmaradalsryggen.

Allerede da Hall var på Midtre første gang hadde han ambisjoner om å gå videre til Vetle, men da sa Mathias nei. Sommeren etter er Hall her igjen, med Matias og Torgeir Sulheim, men de må altså gi opp ved hammeren.

Vi begir oss videre, bortover den smale eggen. Greit å gå med løpende mellomforankringer, litt klyving opp og ned, luftig. Veggene faller nesten loddrett ned på begge sider, eggens bredde varierer fra noen meter til noen desimeter. Utsikten er utsøkt, både i horisontal- og vertikal-planet. Så endte vi opp ved Halls hammer.
Hammeren er høy, bratt, glatt, fuktig og ubesteget. Og den er et landemerke, den ses tydelig på bildet. Det finnes imidlertid en vei rundt den, fra en stor hylle på venstre side, østsiden. Løsningen rundt Halls hammer ble funnet 8. august 1896 av Hubert Cecil Bowen, Cecil Watson Patchell og Johannes Vigdal.

Det er flere varianter her, vi valgte følgende: Med høyrefoten på en stor løs stein (som beleilig lå der) strekkes venstrefoten og venstrearmen laaangt ut (lurt å være langvokst), neeesten til et riss i svaet, man kaster seg ut og får fot- og håndfeste i risset. Derfra samme bevegelse videre mot venstre, men ikke så langt, inn på trygg hylle. En spennende passasje. Svaet har fått navnet Patchells sva, men det var Ola Berge som fant akkurat denne varianten i 1901. Bowens og Patchells korte beretning om dette gjennombruddet kan leses i DNTs årbok 1897.

Vi ser ingen ting. Skodden har sneket seg ubemerket inn på oss. Men veien videre til Vetle er grei, «vassing» opp under toppen og så et luftig galleri på vestsiden, litt klyving, og vi er oppe. Og så ser vi alt rundt oss igjen, hvilken skodde? Klokka er kvart på tre, barometeret bekrefter 2340 moh. Vi er rastløse, skodden er igjen kommet opp langs vestveggen, så det blir en kort rast.

Carl Hall var førstemann også på Vetle. Noen dager etter nederlaget ved hammeren, fant han med Matias og Torgeir en annen vei opp hit. Via Bandet gikk de sør for Storen opp Slingsbybreen til Mohns skar, og derfra klatret de rett opp søreggen. Etter den tids standard var dette en meget vanskelig rute. Det var 7. august 1885, de nådde toppen på Vetle halv to på ettermiddagen. Halls detaljerte beretning om dette står i DNTs årbok for 1886.

Halls rute på søreggen er den korteste å rappellere ned fra Vetle til Mohns skar. Men det er ikke noe ideelt rappellfeste på toppen, så vi var blitt anbefalt å ta en annen vei. Og vi har respekt for rappellen her, for da vi kom til Turtagrø i august året før, sto det et helikopter der med en forulykket ung mann. Han omkom i rappellen ned fra Vetle, visstnok røk slyngen i rappellfestet.

Vi valgte rappellen ned fra bivuakkhylla i sørøstsiden, denne fører ned på galleriene, snøhyller som fører bort til Mohns skar (ca 2230 moh). Det var imidlertid kø ved rappellen, så vi kunne gjort som Hall, Matias og Torgeir da de hadde vardsatt Vetle Skagastølstinden: De gikk ned i skaret mot og opp på Centraltind. Og der kunne de reise enda en ny varde.

Fra Mohns skar (merket «s» på bildet) fulgte vi Slingsbys rute opp på Storen. Ruta er en trolig enklere variant av den Slingsby gikk alene, med Emanuel Mohn og Knut Lykken ventende i skaret, da han den 21. juli 1876 som førstemann besteg Store Skagastølstind (2405 moh). Mohn har skrevet om dette i årboken for 1876.

Fra skaret så vi to taulag på vei opp Sør(øst)veggen på Storen, og på vei opp Slingsbys rute møtte vi to på vei ned som også var kommet opp Sørveggen. Det ante oss at det ville bli trangt ved varden.

Og det ble det. Ca kl fem var vi der, og det var folk over alt. Ved varden, på svaet nedenfor, det klirret fra Andrews renne og hjelmer dukket opp fra Heftyes og Tandbergs renner. Topp-besøket vårt ble kort, jeg lar Halls bilde beskrive utsikten sørvestover, et imponerende skue, hvor man ser ned på alle de andre toppene.

Hall, Matias og Torgeir var på toppen av Storen 5. august 1885. Det var den femte bestigningen, og de fulgte Heftyes rute. Hall og Matias hadde forsøkt seg på en ny rute i vestsiden i 1883, men fikk snøvær og ga opp. Annenbestigningen ble gjort av den norske kunstmaleren Harald Petersen, i 1878 fulgte han Slingsbys rute. Heftyes rute ble funnet 14. august 1880, av Johannes Th. Heftye, Jens Klingenberg og Peder Melheim. Fjerde bestigning i 1882 gjorde to dansker og tre nordmenn, og de ad Heftyes renne. Oversikten over disse første bestigninger gir Hall i DNTs årbok 1891/92.

Vi passerte bare varden, med kurs for rappellfestet ved Sørvestveien. Igjen litt venting, så seilte vi de luftige 35 meter ned til Hjørnet. Klokka var blitt godt over seks.

Bandet neste. Ned hit på fine snøbakker, ridende på isøksa. Kvart på åtte.

På Bandet hadde Carl Hall sin teltleir i 1887, da hadde han Maradalstindene på programmet, men det er en annen historie.

Hytte på Bandet ble det første gang i 1890, den blåste imidlertid ned allerede samme år. I 1894 ble så den nåværende hytta bygget.

Hele traversen av Skagastølsryggen, slik vi gikk den fra Nørdre til Storen, ble første gang gått 5. august 1902 av Harold Raeburn, George Pauss, Kristian Tandberg, og Kristian Lous. Tandberg har beskrevet denne turen i DNT 1903.

Kvart på ni var vi altså nede ved Tindeklubhytta igjen. «Topptur» var det kanskje Hans sa? I alle fall hadde han rett.

I tillegg til de nevnte artikler i DNTs årbøker er denne artikkelen inspirert av og har sin kilde i Ben Johnsens bok Jotunheimens Stortopper, Oslo/Tromsø 1991.