Høyest i Luster & Årdal (24.07.2008)  

Kommunetoppe - Fylkestopper
24.7.2008

EVENTYRET STOREN
Det var torsdag 24. juli, og vi hadde i flere uker ventet på et høytrykk over Sør-Norge for å få tatt «Storen», som vi hadde lest mye om. Endelig kom melding om knallvær, og vi satte oss i bilen og dro til Hurrungane og Turtagrø sammen med vår venn Andreas Dale for å gjennomføre et for oss stort eventyr. Dette skulle bli vår første store klatretur. Vi ankom turisthytta utpå kvelden mens de siste røde, varme solstrålene smøg seg rundt tindene. Rundt oss på plassen sto det titalls telt i alle slags farger med folk fra hele Europa som laget seg mat, pratet og studerte kart. Alle kunne kjenne spenningen foran neste dag, selv om målene nok var forskjellige. Hvis en stenger billydene ute, kan en sette seg selv tilbake til 1800-tallet og de første tindebestigerne som kom til landet. Slingsby og co. kunne hvile blikket på de samme fjellene som vi gjorde denne kvelden, men der slutter nok likhetene. Nå er det GPS, satellittelefon, klatreseler, elastiske tau, karabinkroker, spesialsko, Gore-Tex-klær, vindsekker, soveposer som tåler minus 50, energibarer og jeg vet ikke hva. Vi hadde med oss vår egen fører, den utflyttede oppdalingen Andreas Dale, som kjenner dette fjellet godt etter fem bestigninger. Men det hjalp ikke. Kriblingen i magen var absolutt til stede, og det ble litt urolig søvn om natten. Vi startet fra Turtagrø kl. 06.00 i kjempevær med ganske mange kilo utstyr i sekkene. Vi fulgte den godt opptråkkede stien langs elva, forbi Tindeklubbens hytte (offisielt åpnet 3. juli 1938 og forbeholdt de med knikkers/ bukseseler og slips) og opp til Skagastølsvatnet (1370). mens store rypekull skvatt til alle kanter. Her er det greit å fylle friskt vann på drikkeflaskene. Videre oppover Skagadalen er stien mer krevende med til dels grov ur, men det gikk likevel greit. Det gikk stort sett greit å krysse Skagastølsbreen også. Det hender det er problemer med en stor sprekk mellom fjellet og breen øverst oppe, men denne gangen var dette ingen utfordring. Da vi var vel over breen, holdt vi til venstre og tok oss opp til Skagastølsbu. Den lave steinhytta, som ofte blir kalt Hytta på Bandet, ligger vakkert til ved foten av Storen (1758). Herfra er den en storslagen utsikt over Midtmaradalen. Hytta ble bygget i 1894, og har ofte fungert som nødbu for klatrere. Hytta, som eies av DNT, er åpen, men har bare nødutstyr lagret i eget skap, som nærmest må knuses for å få det opp, og fuktigheten renner nesten av veggene. I fjellsiden ovenfor hytta var all snøen smeltet, bortsett fra i et par renner. Etter to timers gange tok vi en kort pause på «Bandet» før vi fortsatte opp de bratte svaene på tørt føre og videre opp til det såkalte «Hjørnet» (totalt 3,5 timer hit). Fra «Hjørnet» og opp til toppen blir ruta mer krevende. Vi pakket derfor om sekkene og tok på oss klatreutstyret. Vi var første lag ute her, men bak oss kom Svein og Nils fra Toten. Svein har tatt alle 2000-meter- stoppene og hadde gitt Nils en vennebestigning av Storen i bursdagsgave. Andreas forsvant rundt «Hjørnet» og satte sikringer bortover en hylle som blir kalt «Galleriet». Da han var trygt forankret, fikk vi klarsignal til å komme etter. I det øyeblikket vi tittet rundt «Hjørnet» og bortover «Galleriet», forsvant alt spyttet i munnen og ble erstattet av en metallsmak som egentlig ble der resten av dagen. Pulsen økte da vi satte det første beinet på hylla som skulle føre oss mot Andreas. Det var ganske luftig, men helt kurant bort til Heftyes renne. Hadde det vært tåke, hadde vi ikke fått den ville høydefølelsen.
OPP HEFTYES RENNE
Ruta videre går rett opp en kamin med navn «Heftyes renne». Den er ikke spesielt vanskelig, men det er litt plundrete å komme inn i renna. Mens Andreas kravlet, stønnet, bannet og svettet med sikringer inn «Heftyes renne», benyttet vi anledningen til å nyte synet av ville tinder i Hurrungane istedenfor baken hans. Her er det mange fristende topper å se. Da Andreas ropte at vi kunne komme etter, løftet Otto opp Inger Lise og dyttet henne inn i renna. Renna var trang, men heldigvis ganske kort. Her kan en nesten få en klaustrofobisk følelse hvis sekk, buk eller bryst er for stort og en får fornemmelsen av å sitte fast. Videre oppover gikk det veldig greit langs ruta som kvinner, menn, uredde og redde har tråkket før oss. Oppe på toppen, som ikke har plass til mange, lot vi hendene stryke i andakt over steinene i varden som W. C. Slingsby i ensomhet bygget den dagen i juli. Vi la også et lommetørkle med våre navn i varden slik han gjorde 21. juli 1876 som bevis på at vi hadde vært der. Vi tok en lang pause og nøt utsikten til alle kanter i det vindstille og varme været. Etter hvert kom det folk opp fra alle kanter. Så var tiden inne for å gi plass til andre som var på vei opp, og for å slippe kø der vi skulle rappellere ned. Hvert år skal det ryddes vekk tau og fester som har kommet i løpet av sesongen. Tilbake ligger bare trygge fester. To store slynger lå rundt en monsterblokk. Dette var livlinen vår ned de neste 50 loddrette meterne. Spenningen steg, og tausheten var nesten øredøvende inne i hodet mens vi kikket på Andreas, som gjorde klar tauene for rappell. Så var alt klart, og vi så Andreas forsvinne under hylla med frydefulle rop. Pulsen var høy, og det bruser i ørene de sekundene fra en slipper fjellet, lar kroppen falle bakover og dingler i fri luft til det kommer et rykk og en kjenner at tauene er til å stole på. Rappellen var en berusende flott opplevelse. Ja, vi følte oss rett og slett helt konge. Med beina trygt på bakken nede hos Andreas var det et selsomt syn å titte oppover der vi kom fra. Nå hang det folk med fargerike klær i alle retninger på vei ned mens de hoiet og jublet. Vi satt litt på noen steiner med varm kaffe og nøt stunden før vi skled lett nedover ei snørenne mot Hytta på Bandet. Der tok vi nok en lang pause mens munnen boblet over av inntrykk. Etter hvert satte vi beina i gang mot Turtagrø og pratet om kaldt, skummende øl med påfølgende middag resten av turen. Alle som har vært på lange turer, har sine egne ting de går og gleder seg til ved ankomst mål. Vi ruslet inn på plassen foran Turtagrø etter 13 timer på tur, med en vanvittig mestringsfølelse. På verandaen satt blant mange andre Jens Stoltenberg og kone med kald drikke og luftet såre bein etter timer i fjellet. Så satt vi der med en kald pils mens sola langsomt forsvant bak fjellene som ligger der og lokker så mange. (Fra boka: Norges beste toppturer).

Store Skagastølstinden er en av 85 fjelltopper med PF over 1000 meter.

© Otto Lund

© Otto Lund

© Otto Lund

© Otto Lund

© Otto Lund

© Otto Lund

© Otto Lund

© Otto Lund

STED: Luster og Årdal kommuner i Sogn og Fjordane
HØYDE: 2405 moh.
PRIMÆRFAKTOR: 1010 m
UTGANGSPUNKT: Turtagrø ca. 880 moh.
LENGDE: ca. 20 km tur–retur
TID: 11.5 timer tur–retur
STIGNING: 1500 høydemeter
VANSKELIGHETSGRAD: Svart
GPS-KOORDINATER: 32V 439850 6814700
KARTBLAD: 063 Hurrungane