Høyest i Frogn (12.05.2007)

Kommunetopper - Øytopper
12.5.2007

OPPDRAG HÅØYA
Forsvaret kjøpte Håøya utenfor Drøbak i 1891, og den var lenge en del av Oscarsborg festning. I tidligere tider har det også vært drevet både sprengstoffabrikk og gruver på øya. Lenge var det derfor ikke lett å få tillatelse til å gå i land der. I dag eies det meste av øya av Oslo kommune og forvaltes av Frilu setaten. Selv om deler av øya er naturreservat, er det lov å gå i land. Det kan man for eksempel gjøre for å studere blomsterprakten, hele 580 forskjellige plantearter er det funnet på øya. Det tyder på gode vekstvilkår, og det er lett å forstå hvorfor øya ble brukt som klosterhage av nonnene i Mariakirkens prosti. Det er også mange fine badeplasser på øya, og det er mange båtfolk som har Håøya som turmål. På Håøya er det tre kystledhytter – Stranda, Badstua og Eldhuset. Navnene forteller sitt om deres særpreg. På sørsiden av Håøya ligger den vesle Bergholmen. Der er det også en kystledhytte, og den ligger ikke lenger unna Kaholmane og Oscarsborg festning enn at du nesten er nødt til å ta en tur bortom, om ikke annet så for å få vite litt mer om hva som skjedde her 9. april 1940.
Vi var imidlertid ikke interessert i verken krigshistorie eller Oscarsborg denne gangen, men å besøke Håøyashøyeste punkt. Det var i midten av mai måned i 2007, og vi startet turen med et besøk i den idylliske småbyen Drøbak. Vi gikk en tur i gatene mellom de gamle husene og tok oss tid til å titte innom det kjente Julehuset, hvor vi ble kastet rett tilbake til julen med stjerner, nisser og juletre enda maidagen nærmest sto i blomstring ute. Så var vi klare for oppdrag Håøya, men det skulle vise seg å bli en utfordring. I hvert fall å komme dit. Først tok vi sikte på Drøbak Båtklubb, som vi mente var et naturlig sted for å skaffe skyss. Vi rullet ned på kaia mens vi speidet etter noen som kunne hjelpe oss. Mellom store seilbåter, noen på sjøen og noen som fortsatt var på land, sto det parkert glinsende BMW-er, Mercedeser og en Porsche. Vi burde vel tatt signalene allerede da, men vi børstet av oss rusk og rask etter en tur i skogen tidligere på dagen og gjorde et fremstøt. Inger Lise smurte på et lag leppesti og så seg ut en svær cabincruiser ved kaia hvor det sto det en kar med hvite sko, hvite bukser, hvit Lacoste-genser, et blått silkeskjerf i halsen og på toppen en latterlig seilerhatt med anker. Vi gikk smilende bort til ham og forklarte ærendet vårt, og spurte om han eller noen andre kunne skysse oss over til Håøya. Selvfølgelig mot betaling. Han strøk hånden med en stor gullring på lillefingeren over sin velstandsmage. Vurderte oss opp og ned. Så svarte han at ingen i båtklubben drev med skyssvirksomhet, men vi kunne gå bort på folkekaia. Vi holdt maska og takket for tipset og kom oss rasende fort inn i bilen, der vi brøt sammen i krampelatter så tårene rant.
FORSVARET ORDNET OPP
Så kjørte vi til folkekaia, hvor Forsvaret har avganger til Oscarsborg, men ikke videre over til Håøya. Inger Lise ble sendt ut på oppdrag igjen, og denne gangen ble det suk- sess. På båten jobbet matros Marius, og Inger Lise trakk pusten godt før hun gikk bort og forklarte problemet. Marius gikk opp på brua, der kaptein or sto og skuet utover. Etter noen minutter kom Marius smilende tilbake og ba oss komme om bord. Tenk: Her fikk vi skyss av For- svaret utenom rutetid og rute. Vi fikk til og med et mobilnummer som vi skulle ringe når vi var klare for å hentes. Slike menn vil Norge ha! Så startet ferden vår på Håøyas historiske grunn, og vi kunne så vidt skimte toppen av den 231 meter høye øya idet vi la til. Veien opp ble anlagt i 1895, og Håøyas festninger ble bygget frem mot unionsoppløsningen, i frykt for svenskene. Veien slynger seg bratt oppover med kantsteiner og steinheller. Rester etter grunnmurer og gammelt militært utstyr fortalte historien om unge soldater i tjeneste for landet sitt. For oss var det som å gå på historisk grunn. Utsik- ten var for øvrig også upåklagelig, men vi dvelte ikke så lenge ved den siden målet var å finne det høyeste punktet. Det var forresten ikke vanskelig, fra enden av veien er det bare noen minutters gange i nordlig retning. Idet vi når øyas topp, forstår vi opphavet til navnet Håøya, «den høye øy». Med sine 231 meter over havet og 6 kilometer i lengde er dette den største øya i indre Oslo ord. Her burde Håøyas venner laget en varde som markering. Vi var veldig fornøyd med « mission completed » takket være Forsvaret, som også hentet oss og satte oss trygt i land.
(Fra boka Norges beste toppturer).

© Otto Lund

© Otto Lund

STED: Håøya i Frogn kommune i Akershus
HØYDE: 231 moh.
PRIMÆRFAKTOR: 231 m
UTGANGSPUNKT VINTER: Kaia i Drøbak
LENGDE: Ikke lange biten
TID: 1 time tur–retur
STIGNING: 231 m
VANSKELIGHETSGRAD: Grønn
GPS-KOORDINATER: 32V 589124 6617450
KARTBLAD: 034 Oslo