Eikeskoghamrane og Kringleskoghammaren (30.05.2022)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Eikeskoghamrane (107m) | 30.05.2022 |
|---|---|---|
| Kringleskoghammaren (106m) | 30.05.2022 |
Tenk at det fantes en vei inn her da...!
Vi kjørte inn Bergurveien og fulgte den forbi tjønnet som etterhvert åpenbarer seg på venstre side. For en idyllisk plass! Heldige de som har hytte her. Parkerte i et kryss ved en bom, kjørte bilen godt ut til sides og tenkte at det gikk greit i kombinasjon med at det var mandag ettermiddag.
Det var nokså nylig lagt ut en geocache på Eikeskoghamrane, og i beskrivelsen sto det at det blir bratt på slutten uansett veivalg. Også hadde CO vist til anbefalt stistart.
Optimister (host) som vi er, valgte vi å bare gå rett på fra der vi parkerte. Så vi busja oss opp et stykke, til vi kom til et berg. Også fortsatte vi å klatre, uten sikring. Spør du meg, så var det bedre som rapelleringsvegg enn buldrevegg, det ble en nær-dødenopplevelse som på alle vis styrka samholdet og tilliten mellom oss :P For når jeg hang der midt på det som kjentes ut som en vertikal flate, med grep til en hånd og en fot, den andre foten klistra inntil glatt berg, og uten grep til den andre hånda - da var det jammen fint å få hjelp av makkeren som var kommet seg opp, og slengte ned hundebåndet til hjelp akkurat de siste 10 cm før neste grep. Aiaiaiai godt for en halvgammel husmor og kjenne at hun lever!
Molly (bikkja) imponerte stort, hun er egentlig halvt gekko.
For en utsikt! Veldig verdt hvert eneste pulsslag! Fra toppen var det isipisi å labbe bort til nabotoppen, som og er en del av Eikeskoghamrane hvis jeg forstår det riktig. Og når vi først var på toppen så var det jo lett å se hvor vi kunne gå ned igjen. Og det var IKKE veldig bratt til sammenligning. Walk in the park faktisk. Vel nede ved veien skjønte vi at vi hadde gått ned igjen den veien CO anbefalte. Klaskepanne og fnisefnise, enige om at den veien var for allmuen og pyser, for VI hadde nemlig gått/klatra/pest/sett døden i hvitøye en tur vi aldri kommer til å glemme.
Passerte bilen igjen, og busja oss vei opp til neste topp. Det var bratt her og, men toppen er jo ikke så høy, så det var svært overkommelig. Vel oppe fikk vi nyte nok en fantastisk panorama over Kyllesvatnet og Lutsivatnet. Kvelden var mild og det var rett og slett litt førsommerfeeling.
Og hva skuet våre øyer? NOK EN STI! Sukk. Jaja. Fulgte stien ned igjen til veien, fant bilen, og var skjønt enige om at kvelden hadde vært fortryllende.
User comments