Knutshø; med tempo, men uten vann (13.08.2018)

Etter Seksishornet hadde jeg kviknet til, og ville ha med meg Knutshøe og en smak av Gjende-alpene. Parkeringa ved Vargebakken var smekkfull, så jeg måtte sette Vivaroen ved Vargebakken - parkeringslomme sør for. Med elsykkel var det likevel bare moro å tråkke ned til stistart. Sykkelen ble låst omhyggelig her, og lenket til en gjerdestolpe.

Ganske snart hørte jeg et merkelig smell/dunk, men trodde det var en steinhelle jeg hadde tråkket på som vippet. Antakelig var det her vannflaska mi datt ut av lomma på sekken. Ikke første gang dette har hendt meg, men jeg merket det ikke.

Holdt god fart oppover, og noen nederlendere fulgte interessert med ovenfor en hammer, da jeg raskt kløv opp klyvepunktet med stavene klaprende. Følte meg i kjempeform nå, så rart, og så utrolig deilig! Gikk straks på videre over fortoppene, men i bratta like før høyeste punkt kjente jeg at jeg var tørst. Da oppdaget jeg at flaska var BORTE! Æsj og æsj, og ikke bra. Jeg som får så lett migrene, og særlig ved dehydrering. Trøsten var at turen ikke er så lang, og ved fortsatt å holde god fart, ble det ikke mer enn en times tid til jeg var nede ved bekken igjen.

Det ble derfor et kort opphold på toppen, som ble nådd etter en drøy time fra veien. I godt vær tar jeg selvsagt videopanorama:

Så en rask lunsj nede i skaret igjen, før jeg fortsatt i godt driv tok meg ned. Først nede ved Varga bru ble det drukket igjen, og utrolig nok ble det ingen migrene etterpå, og heller ikke neste dag. Nok et tegn på at jeg stadig blir i bedre form, og at borreliose-behandlingen jeg får i Polen virkelig gjør underverker i skrotten og i hodet.