Den nydelige sensommeren på Sunnmøre byr opp til fjellturer, og når man ligger såpass langt etter de personlige målsetningene så er det ikke noe å stusse i. Man må ut på tur. Ramoen/Jønshornet har såklart vært på blokka i lang tid, men av en eller annen merkelig grunn så har det ofte ikke klaffet med enten tid eller vær. Men i dag var dagen endelig kommet. Været var nydelig, og som så ofte før var Kristian turfølge. Vi var begge i akkurat passe dårlig form etter ferien, så vi tok turen i tilpasset tempo.
Vi planla å starte på Vollane i Barstaddalen og gå opp over Rametinden på vei opp til Ramoen. Nedturen skulle gå ned renna til Molladalen, og videre ned derfra. Ruta i Google Earth ser du under her. Vi møtte reisefølge på toppen som vi slo følge med ned, og han hadde bil innerst i dalen så vi fikk haike tilbake til vår bil. Så sparte vi oss litt veivandring, og det var like greit all den tid det var slitne bein på slutten der.
Vi startet opp lovlig sent, så der var med lykter i sekken på von det skulle mørkne før vi rakk ned igjen. Det viste seg å gå akkurat bra, men noe stort lenger kunne vi ikke brukt uten å måtte fyrt opp lyktene. I min bok heter dette perfekt planlegging og timing :)
Som vanlig forteller jeg om selve turen via bilder(Det er mest oversiktlig dersom man klikker på et bilde og deretter blar via piltastene på skjermen). God fornøyelse!
Første del av turen er å komme seg opp mot sætra Gamlestøylen. Så møter man et stikryss der man holder til høyre for å ta seg oppover mot Rametinden og videre til Jønshornet. Det er god skilting underveis.
Stien fortsetter opp mot Rametinden, som vi ser midt i bildet (med snøflekker under). Til venstre ser vi Svinetinden og den taggete rekka mellom de to toppene. Turen oppover her er ganske seig, og det er her brorparten av høydemetrene skal tas, men det er ikke veldig bratt, så man klarer å holde et jevnt tempo oppover. Gode stier i starten, i alle fall når det var så tørt som her.
Når man kommer seg litt opp får man en fornemmelse om at der vil bli fin utsikt etter hvert. Her er vi litt lenger oppe, og vi ser at stien har forsvunnet og er erstattet med et landskap som er fint/lett å gå i, mens man navigerer etter små steinvarder oppover. I bildet ser vi Middagshornet stikke opp, mens man til høyre ser toppene utover Vartdalsfjorden (bl.a kan man skimte Masdalshornet)
Når man nærmer seg toppen av blir der noen mindre partier med ur. Det ser man konturene av her når jeg har knipset et bilde utover Sulafjorden. De tre toppene fra i går skimtes borte på Hareidslandet.
På toppen av Rametinden (1198moh) med utsikt bort mot tidligere nevnte Svinetinden (1092moh). I bakgrunnen ser vi også Festøykollen som vi kjenner fra når vi ankommer der med ferge.
Etter seig bakke kommer søt drikke. Nytt fjellvisdomsord. Vi passet på å få oss en pause på toppen her. Helt nydelig. Ikke et vindpust, og fantastisk utsikt i alle retninger. Vi valgte å sette oss på kanten mot Hjørundfjorden og nyte en brødskive eller to.
Av og til sier bilder mer enn ord... Rametinden er et nydeligfjell som fint står seg på egen hånd uten at man trenger å haste videre. Men det gjorde derimot vi etter påfyll.
På egga bort mot Jønshornet er der et meget bra punkt for å dingle litt med beina. Fant det på Instagram, og måtte såklart prøve. Det kila godt i magen, og man ønsker ikke å falle framover her altså...
Videre opp mot Jønshornet er der en del klyving mellom store og små steinformasjoner. Så er der partier med sti. Ikke noe spesielt vanskelig, og overraskende lite eksponert/luftig, basert på historier jeg har blitt fortalt. Her kommer Kristian gjennom en liten kløft langs veien.
Her er vi i det bratteste partiet, og vi nærmer oss det punktet der man må klyve/klatre noen meter. Der er et tau, så det også gikk ovverraskende lett, til tross for kun 9 fingre.
Etter dette partiet er toppen nærme, og det var på sin plass å nyte litt utsikt igjen. For et område vi har tilgjengelig!! Sykeste! Vi ser toppen like til høyre for Kristian. Ok, litt luftig er det der oppe, men pytt, pytt!
Det berømte hullet for å entre toppen. Vi møtte kjentfolk litt nede og de sa at det gikk helt fint å gå rundt dette. Så det gjorde jeg. Syns dette hullet var turens største nedtur. Hadde sett for meg en lang, dramatisk tunnel der klaustrofobien skulle få kjørt seg, så var dette alt...
Endelig på toppen. Kristian og han vi møtte (som jeg har glemt navnet på i skrivende stund) holder seg fast. Det samme gjør jeg, for dette bildet er tatt i det jeg går rundt "hullet". Det luftigste partiet på turen. En meter bak meg er der nok 800m rett ned. Toppen på Ramoen er fascinerande liten. der er neppe plass til mer enn 5 personer samtidig. Men der er på en måte en slags liten "grop" som gjør at man føler seg litt tryggere. Igjen, utsikten her er enorm!
Slitne men happy. Siden det er en topp på over 1000m kan heldigvis Kristian også sette navnet sitt i boka. For der er bok, dvs bøker, på toppen her. Av fjell vi ser her har vi Slogen helt til venstre bak der. Så er Hornindalsrokken den spisse vi ser like til høyre for min venstre skulder. Midt i mellom meg og Kristian har vi bl.a Sylvkallen, og til høyre for der ser vi Skårasalen med snø opp mot toppen. Dit skal jeg 10.september med jobben.
Vi var litt sent ute, som sagt, så vi fikk ikke nyte mer enn maks 10 minutter på toppen. Litt mat og drikke før vi måtte ta fatt på nedturen. Litt småbratt ned fra toppen, så skulle vi ta os bort til egga til venstre for breen og ta oss ned Jønshornrenna ned i Molladalen. Litt klyving her og der på vei bort dit. Selve turen ned renna var bratt, men uten store utfordringer annet enn noe løs grus visse steder. En viss idyll i det sene lyset er her jo, som vi ser.
Vi fikk gå litt på snø også. Som vi ser kom der noen skyer snikende og stjal sola noen minutter før den uansett hadde forsvunnet bak fjellene når vi kom lenger ned.
Siste bilde med sol for dagen. Mine turkamerater klyver seg bortover kanten til venstre. Samtidig på en sofa et sted starter sikkert et intetsigende program på TV2 Bliss...
Her ser vi nedover mot Molladalen og storevatnet. I tillegg en rekke svært kjente topper i Sunnmørsalpene. Midt i bildet ser vi Romedalstinde, men kongen av alle konger, Kolåstinden er den som stikker helt opp til skyen med breen på nedsiden. Til høyre i bildet på "vår" side er pinnakelen som kalles Molladalsgubben. Sikkert noe for klatrere. Forrige gang jeg var i Molladalen gikk vi over passet litt til venstre i bildet og ned på Ytre Standal. Finfin tur det også.
Storevatnet med Middagshornet i bakgrunnen. Det er et fjell som er kjent for si gode utsikt inn i Molladalen. Det står på lista, og planen min er å ta det fra Romedalen og få med meg det kule Hallehornet i tillegg.
Molladalen tatt fra enden av Storevatnet. Vi ser fra venstre mot høyre: Kruttårnet, Mohns topp (den høyeste), Holtanna, Slingbys topp. Så har vi Molladalsskaret med Grønetinden til venstre. Vakkert rett og slett! Dette må være topp 3 i Norge når det kommer til scenario.
Her er det mest utfordrende partiet på vei opp/ned til Molladalen. Man går i en bratt fjellskråning, og et sted har man en kjetting til hjelp. Som fotograf sakket jeg litt akterut tidvis de to racerne lenger fremme.
Ned siste skogpartiet begynte det å mørkne, og jeg var glad da jeg nådde broa som er like ved parkeringsplassen. Lykten ble værende i sekken, men den måtte nok blitt benyttet dersom vi var 15 minutter sener ute.
User comments