Rangling rundt Trollsteinkvelven (30.08.2013)

© Morten Ødegaard

Målet var tre dager med tinderangling, og stedet ble fjellene rundt Trollsteinkvelven, nord for Glittertind. Der er det ti topper som vi håpet å rekke over. Vi kjørte opp til parkeringa i Veodalen torsdag kveld, og teltet der første natten.

Neste dag gikk vi opp til Trollsteinkvelven. Lite folk på veien, men mye reisdyr og lemen. Det var bekkeleier over alt, men nå som det ikke var noe særlig snø igjen var de tørre nesten alle sammen. Vi fant et par bekker som var ok, og teltet i nærheten av dem. Etter en liten lunch, og tømming av sekker, vandret vi videre med en ambisiøs plan om å gå opp på Glittertind via Austre Glittertindoksle og deretter over Trollsteineggje tilbake. Grotbrean var stort sett snøfri, så vi gikk uten tau fram til knekken opp mot Glitterbrean. Der bandt vi oss inn, og fulgte sporene til noen kjente som hadde vært der uka før. Det gikk fint å komme opp brefallet, via en isbro i østre kant. Vi justerte planen, og gikk opp til Glittertind først. Det er jo tross alt en mer staselig topp å ha som sin første 2000-meter, noe det ble for to i følget.

Det er digre breglepper og smeltesprekker mellom Glitterbrean og fjellet, men sporet ledet oss rett på en snøbro som fortsatt var brukbar. Det gikk så fint å gå opp til toppen uten stegjern, i motsetning til sist gang jeg prøvde meg. Denne gang hadde vi det jo uansett med. Men nå fikk jeg hvertfall kommet meg helt til topps jeg også. Bare synd at det skya til fem minutter før vi var på toppen!

Vi fulgte samme vei tilbake, og stakk oppom Austre Glittertindoksle. Klokka var nå godt over sju, så det var bare å innse at Trollsteineggje måtte vente. I stedet ruslet vi ned breen til foten av Grotbreahesten, og tok en snartur opp dit. Flott utsikt over dalen og det hele. Deretter gikk vi av breen (gikk faktisk helt greit uten stegjern), og jobbet oss nedover dalen mens mørket snek seg på. Tross mørket så fant vi i grunn det som må være den enkleste ruta ned fra breen - mye gress og lite ur. Halv elleve var det omsider fram med primusen!

Neste dag fortsatte vi der vi slapp. Etter en regnfull natt begynte det å lette, og været skulle vise seg å bli helt strålende. Vi fulgte samme rute opp igjen til breen, og gikk opp til sørenden av Trollsteineggje. Et kort parti med snø, så vi brukte tau, men man kunne sikkert holdt seg helt i brekanten og klart seg uten. Turen over ryggen var flott! Lett klyving her og der, men helt uproblematisk. Noen punkter på selve eggen var bittelitt luftige, men man kan gå et par meter nedi siden alle de stedene. Vi hadde fått med oss at det skulle være en liten hammer man burde omgå på vestsiden, men den skjønte vi ikke helt hvor var før vi hadde passert den, og jeg hadde klatret ned den. Litt knot med stor sekk, men gikk fint. Tok ca tre timer over ryggen, med rolig tempo og laban-pauser på toppene.

Vel nede var det bare å fortsette oppover på andre siden av skaret, opp på Trollstein-Rundhøe. Stor grushaug med en staselig varde. Deretter bar det nedover, og opp igjen på Svartholshøe. Så ned til Svartholsglupen, og rett øst ned til teltet i enkelt terreng. Tilbake ved teltet halv ni, i god tid til middag før det ble mørkt!

Neste dag var det september. Merkbart kaldere, og et snev av snø i lufta. Målet var de gjenværende fire toppene, før vi skulle pakke og gå ned til bilen. Vi startet bratt opp rett fra teltet, mot Austre Trollsteinhøe. Vi var litt usikker på hvor toppunktet egentlig var, så vi satte kursen mot østre del av ryggen for sikkerhets skyld. Vel oppe var det en varde, men det så høyere ut lenger vest, og vi gikk bort dit. Helt ut mot stupkanten markerer to varder toppen. Nå skya det til, og snøen pisket i øynene.

Vi ble redd vi ikke fikk fullført hele dagens plan, men fortsatte hvertfall opp til Store Trollsteinhøe. Snøen hadde nå begynt å legge seg, og den mosegrodde ura ble glattere. Selve toppen er flat som en pannekake, og toppunktet var nesten litt vanskelig å finne. Men i tåka kunne vi snart skimte en tydelig varde med noe plankegreier på. Fornuften tilsa at vi burde begynne på returen, som nok ville ta like lang tid som turen opp. Lysten på å fullføre var imidlertid større, og vi begynte å gå mot sørtoppen. Vi ble overrasket over hvor lettgått terrenget her var, med masse små runde stein i stedet for den vanlige grove ura. Vips så sto vi på toppen.

Gruppas tyske utvekslingsstudent skjønte ikke helt formålet med å løpe opp på disse grushaugene i tåka, og syntes egentlig det var nok for i dag. Etter en lang stillferdig dragkamp mellom fornuft og lyst vant lysten til nerdene blant oss, og vi skyndte oss videre til Gråhøe. Her kunne vi også løpe opp i kanten av breen, siden nysnøen ga godt feste. Nå antok vi at tidsskjemaet var helt i grøfta, men det var jo bare å komme seg tilbake. Vi droppet planen om å fortsette vestover og ned i dalen derfra, og tok korteste vei tilbake der vi kom fra. Terrenget var jo også greit, først over breen og så i den snille ura. Etter hvert ble det vanlig grov og glatt ur, og det tok sin tid. Men omsider var vi nede, bare en halvtime etter tidspunktet vi hadde bestemt på morgenen. Nais! Teltene gikk ned i en fei, og så var det bare å gå radig ut dalen. Noe senere avreise enn planlagt ble det, men det var helt greit. Målet var nådd - alle ti toppene var besøkt!