Travers over Urdadalsryggen og Semeltinden (21.08.2021)

Litt spontant ble det tur en helg med godvær. Fikk med ksunhill, og reiste til Spiterstulen tidlig på lørdag. Planen var å gå over Urdadalsryggen, og så se an tiden for videre plan. Tok med sovepose og slikt for å sove i vindsekk. Det er jo ganske lang inn- og utmarsj, så fint å sove uti fjellet og bare fortsette neste dag.

Gikk i joggesko på stien inn til foten av ryggen, og la dem igjen der. Så gikk vi opp ryggen med variasjoner av gress, fjell og ur, før vi endte på Store Urdadalstinden. Ingen vanskeligheter opp der, så lenge man ser oppover og planlegger ruta litt. Flott på toppen! Sol og lite vind og vid utsikt. Men der var allerede langt på dag, og det var nå det starta!

Vi gikk ned et stykke, med stup på østsiden. Så opp igjen på Midtre Urdadalstinden og videre bortover ryggen. Der går det ned i et skar og så litt bratt klyving opp igjen på andre siden, markert med gul trekant. Gikk veldig fint på vårt tørre og gode føre. Så opp til S1 og videre ut ryggen som er litt smal og småklyving og slikt, men det er bare gøy.

Når vi var nede fra eggen fant vi en passe flat plass i nærheten av det lille vannet på kartet. Det er egentlig en snøflekk, men det var litt smeltevann vi kunne koke til middag. Det var sol der litt lenger enn nede ved DNT-stien, men den forsvant relativt raskt der vi var også, og da ble det kaldt så vi hoppa i posene. Rett etter vi hadde lagt opp kom fullmånen opp bak Store Knutsholstind. Ganske så flott utsikt fra sengen! I tillegg var det en lysende prikk jeg innså var Saturn rett ved siden av. Jeg kunne ikke dy meg og stod opp for å knipse litt bilder. Så la jeg meg igjen, men ikke lenger etter hadde månen flyttet seg nok til at jeg måtte opp en tur til!

Ellers var natten ganske kald, sov ikke så innmari godt. Vi stod opp når sola hadde fått litt tak og tørka vindsekken for kondens. Rask frokost og litt mer tørk, og så trasket vi ned til bekken ved DNT-stien og la igjen sove-utstyret der, før vi fortsatte opp på Semeltinden.

Det var en snøflanke langs ryggen som vi kunne utnytte en stund, men så ble den så hard og bratt at vi måtte inn i ura. Ganske grov ur opp mot toppen, men etter en times tid fra bekken var vi oppe. Egentlig veldig flott topp. Spiss, ganske isolert, midt i Jotunheimen, med utsikt til svært mange av 2000m-toppene. Og været var enda bedre enn dagen før, skyfritt og vindstille! Stas!

Vi gikk bort til sørtoppen, og så fikk vi se "Semelkødden" som vi også måtte oppom. Direkte ned dit er det bratt, men vi gikk i en liten bue rundt som var helt grei. Så gjenstod det noen meter bort til skaret med klemblokka. Jeg syntes det så guffent ut, med lite tak, og siden vi hadde med bittelitt sikringsutstyr syntes jeg vi skulle bruke det. Men det var ikke så lett å få til noe skikkelig, så vi improviserte noe greier som ikke var så skikkelig. Men når jeg først starta å klyve bort var det ganske lett likevel. Jeg ventet på ksunhill i skaret, og så fortsatte jeg opp ryggen som så enklere ut når man stod der enn fra avstand, så vi hadde i praksis ikke noe tausikring opp der. I stedet kjørte vi tekstilforankringsprinsippet fullt ut, og skræva over eggen og klorte oss oppover de første meterne før det ble slakere og mer hyllete. Ned igjen var hakket eklere, men gikk også greit. Så er det tørt og man er stødig på eksponert klyving er det ikke egentlig nødvendig med sikring.

Så var det veien ned. Vi hadde sett at det var tegna opp en rute ned sørryggen. Vi så litt av sørryggen. Den var full av lav, og åpenbart ikke en rygg folk går til hverdags. Men det er jo gøy å gå en runde. Så vi starta å klyve og krabbe bortover. Det var løst og tidvis svært eksponert. Jeg likte den ikke, men vi gikk litt til for å se. Vi så ikke så mye om gangen, og slik var det hele veien, viste det seg. Så vi gikk litt til. Det var greit med tak, men alt var dekket av lav og veldig mye var løst. Men ved å teste alle kritiske tak godt og ta det rolig følte vi det var innafor. På østsiden er det stup og bratte sva, og å vestsiden er det også bratte sva, så alternativet til ryggen er å gå ned ura en del lenger vest, viste det seg.

Men vi kom oss ned. Ryggen er ikke så lang, kanskje 100 høydemeter. På kartet kan det se ut som ryggen fortsetter helt ned til flata, men det meste av det er bare steinur som går i ett med resten av flanken mot vest. Så når vi var nede i ura trakk vi nordvestover og kom etter hvert innpå et vardet tråkk som fulgte gressflekkene ned mot dalen. Så begynte den ganske lange utmarsjen tilbake til Spiterstulen. Vi fulgte DNT-stien, som gjennom Urdadalen ikke er mye til sti siden dalen lever opp til navnet sitt, opp til overnattingstutstyret vårt, videre til der jeg hadde lagt igjen joggeskoa (sykt digg å bytte til dem!) og så de siste 8 km eller så på den gode stien der.

© Morten Ødegaard

© Morten Ødegaard

© Morten Ødegaard

© Morten Ødegaard

© Morten Ødegaard

© Morten Ødegaard

© Morten Ødegaard

© Morten Ødegaard

© Morten Ødegaard