Bomtur Galdhøpiggen

Datum:

08.07.1999

Etter å ha besteget Piggen i godvær sammen med utallige andre fotturister to ganger tidligere ville vi prøve noe nytt, nemlig å oppleve soloppgangen fra toppen, helst helt alene. Vi dro fra Fagernes ved 18 tiden en vanlig ukedag og satte kursen mot Spiterstulen. Vi begynte å gå ved 23 tiden og passerte noen teltere som gjorde seg klare til å ta kvelden. Værmeldingen var ganske lovende, men himmelen over oss så heller truende enn lovende ut. Vi hadde kjørt så langt at vi ville i alle fall ikke snu uten å prøve, så vi la optimistisk i vei.Galdhøpiggen Selv om det var tidlig i Juli, gjorde de tunge skyene det fort ganske mørkt, men en og annen luke med klar himmel gav oss hele tiden et optimistisk puff. Ved ett tiden begynte det å regne lett, og ved halv to tiden møtte (til vår >>>

Påske i Jotunheimnen

Datum:

01.04.1999

Påken 1999 hadde ikke begynt så bra, med regn selv i høyfjellet, men været snudde og ble etterhvert så bra som det overhode kan bli. Dagen før hadde jeg sammen med en bekjent gått fra Gjendebu til Spiterstulen over Vestre Memurubre og allerede da bestemte vi oss for å bestige Midtre Hellstugutind dagen etterpå hvis været ble bra nok. Fra Spiterstulen var det tungt klisterføre. Det var lite snø nede i Visdalen, men siden det var tidlig på morgenen sank vi i allefall ikke nedi. Ved kanten av Hellstugubreen tok jeg på fellene før vi tok fatt på den lange stigningen opp breen. Det var ikke en sky på himmelen, så godt som vindstille og alle toppene smilte til oss. Litt nedenfor overgangen mellom Hellstugubreen og Vestre Memurubre var det noen som hadde rigget seg til med en lavvuleir >>>

Trollsteinkvelven

Datum:

19.09.1998

Det var en heller regnvåt septemberlørdag, men vi (broren min og jeg) hadde nå engang bestemt oss for fjelltur denne helga, og så ble det. Med parkeringsplassen ved nasjonalparkgrensa som utgangspunkt gikk vi inn i Trollsteinkvolven uten å se stort av de majestetiske omgivelsene. Merkede stier skal man lete lenge etter i Trollsteinkvolven, og det er i grunnen et av de mest bortgjemte og glemte områdene vi har Jotunheimen. Men det er en del gamle tråkk innover i dalen og det gikk relativt lett å komme seg opp til den østlige kanten av Grotbreen. Vi fulgte kanten av breen opp til sydsiden av den morsomme Grotbrehesten (2018 moh) som vi besteg etter å ha fortært nista. Her fikk vi oppleve skiftende vær i praksis, etter å hatt tåke og regn stort sett hele dagen, åpenbarte sola seg >>>

Bukkeholstindtur

Datum:

10.08.1998

Det var en av disse ukene hvor det dårlige været aldri ville gi seg, men likevel startet vi hver dag optimistisk i håp om at det skulle lette. Denne dagen startet vi i duskregn fra teltet vårt langt nede i Visdalen og fulgte stien mot Leirvassbu. Målet vårt for dagen var Store Bukkeholstind. Elva klarte vi ikke å komme over før vi var nesten rett syd for sydøstre Bukkeholstind (2058 moh). En rekke småelver ble steingått før vi satte kursen nordover mot den sydøstre enden av Bukkeholsryggen. Været var stabilt dårlig og alt som var av fjell over 1900 moh var gjemt i en grå graut. Etter en svært kort stopp på Sydøstre Bukkeholstind fortsatte vi for ikke å få frosten i oss. I lett berg og dal bane gikke det bortetter ryggen, noen ganger tok vi også øvre deler av Bukkeholsbreen >>>

Store Hellstugutinden

Datum:

25.07.1998

Det tegnet til å bli en strående dag i det vi morgengretne stakk hodene ut av teltet øverst i Visdalen. Sola skinte på toppene og det var ingen grunn til å ligge å dra seg lenger. Vi gikk inn Urdadalen uten noen konkrete planer, men bestemte oss relativt raskt for å prøve oss på Store Hellstugutinden fra sørsiden. Vi gikk inn forbi det andre tjernet i Urdadalen før vi begynte å skrå oppover i grov blokkmark. Et stykke oppe i siden kom vi til et slags basseng og noen morener tydet på at her hadde det ligget en bre før, men avsmelting har gjort at det bare er rester igjen. Vi krysset snøen og rigget oss til på noen varme steiner i 1900 meters høyde og nøt en lang rast i sola. Etterpå fortsatte vi opp den bratte steinura mot skaret (2141 moh) syd for toppen og videre opp sydryggen >>>

Nørdre Svartdalspiggen

Datum:

20.09.1997

Store Urdadalstinden

Datum:

17.08.1997

Det var på slutten av rekordsommeren 1997, og den ene knalldagen etterfulgte den andre. Dessverre hadde vi kun en helg til rådighet, men det var da bedre det enn ingenting. Denne søndagen var det den karakterisiske Store Urdadalstind som lokket. Siden vi hadde plassert teltet strategisk på vestsiden av Visa med tanke på gårsdagens tur til Tverråtindane måtte vi traske et stykke i gal retning ned mot Spiterstulen før vi for alvor kunne begynne på selve turen. I optimistisk tempo vandret vi oppover Visdalen. Noen hundre metere oppe i lia mot inngangen til Urdadalen bestemte vi oss for å forlate stien å gå i retning av nordryggen. Ved en kulp i Urdadalsbekken som nesten innbød til bading fylte vi opp vannflaskene før et hopp tok oss greit over elva. Opp ryggen var det til å begynne >>>

Store Tverrråtinden mfl.

Datum:

16.08.1997

Det var en helg rekordsommeren 1997 at vi lå i telt på vestsiden av Visa. Noe tilfeldig ble Store Tverråtind plukket ut som dagens turmål. Vi fulgte til å begynne med i helene på en lang buktende slange av turister som svettet seg opp mot Eventyrisen bak sin guide. Så diskrè som mulig passerte vi forbi følget - ikke for raskt; det ville jo vært pinlig å pese for høyt, eller endog snuble med slik en tilskuerskare. Etter å ha passert den solbrune guiden med sine Scarpa "slalomstøvler" var vi igjen først i løypa - Alene. Vi krysset elva fra Svellnosbreen, og fortsatte i noenlunde jevn høyde i ganske lettgått steinur bort mot nordkanten av Tverråbreen. For å unngå å gå på breen holdt vi oss på "land" et stykke (stort sett glatte sva som var dekt med et forrederisk lag med >>>

Nautgardstinden

Datum:

21.06.1997

Bukkehøe

Datum:

12.08.1996

Vi hadde vært på Sunnmøre, men styggværet hadde innhentet oss der så vi flyktet sydøstover til Jotunheimen. Bukkehø ble tilfeldig plukket ut som dagens mål, og vi la i vei i et nydelig vær fra Leirdalen. Vi rundet nordskulderen til Sauhø på utydelig sti før det gikk bratt ned til Søre Illåe. Elva var stri, og jeg var litt skeptisk, men bror min fant et sted hvor han hoppet over de frådende vannmassene under. Etter litt overtalelse hoppet jeg også. Blomstene strakte seg mot sola som stekte, fra dalene hørtes fossebulderet, og ikke et menneske var å se. Vi fortsatte i fint tempo sydøstover mot bretunga vest for toppen. Her stoppet vi et øyeblikk og beundret den bratte men smale brekanten. Oppe på toppen ventet belønningen i form av en fenomenal utsikt. Fra toppen bestemte >>>