Det var på slutten av rekordsommeren 1997, og den ene knalldagen etterfulgte den andre. Dessverre hadde vi kun en helg til rådighet, men det var da bedre det enn ingenting. Denne søndagen var det den karakterisiske Store Urdadalstind som lokket. Siden vi hadde plassert teltet strategisk på vestsiden av Visa med tanke på gårsdagens tur til Tverråtindane måtte vi traske et stykke i gal retning ned mot Spiterstulen før vi for alvor kunne begynne på selve turen. I optimistisk tempo vandret vi oppover Visdalen. Noen hundre metere oppe i lia mot inngangen til Urdadalen bestemte vi oss for å forlate stien å gå i retning av nordryggen. Ved en kulp i Urdadalsbekken som nesten innbød til bading fylte vi opp vannflaskene før et hopp tok oss greit over elva. Opp ryggen var det til å begynne med ganske bredt og for det meste fint fast fjell å gå på, men mot slutten ble det smalere, og et par bratte partier måtte klyves. Spesielt godt husker jeg en 10 meter lang passasje hvor vi gikk helt ut mot kanten av det loddrette stupet mot øst (her kan man enkelt gå lenger ned i vestsiden dersom man ønsker det). Snart satt vi på toppen ved den store varden som er så godt synlig når man går nede i Urdadalen. Vi nøt utsikten mot bl.a. Semeltinden (2236 moh), Hellstugutindane, Bukkeholstindane, Semelholstinden (2147 moh) og en lang rekke andre topper i horisonten. Langt under oss nede i Urdadalen gikk det mennesker som kun så ut som små fargede prikker. Det var søndag og vi hadde en lang kjøretur foran oss på kvelden så vi bestemte oss for å nøye oss med stortoppen og ikke utforske ryggen nordover noe videre denne gangen.
Benutzerkommentare