Uranostinden, høsttur opp vestflanken
Det var siste dag i september. Det hadde vært en sjelden fin sommer og høst, og også denne Lørdagen så været ut til å smile til oss. Det var ikke en sky på himmelen mens vi kjørte vestover mot Tyin. Vi parkerte på grensen til Utledalen landskapsvernområdet (hvor anleggsveien fra Tyinholmen mot Koldedalsvatnet var stengt med bom).
Vi fulgte stien fra Raudehøgden nordover mot Urdadalsvatnet, videre langs vannet i urd og til nordenden av vannet hvor vi tok en rast og studerte mulige veier opp på kartet. Etter å ha måttet snu rett syd for Sørtoppen en gang tidligere ville jeg prøve en annen vei opp denne dagen. Vi skrådde rett oppover mot skaret nord for toppen.
Etterhvert som vi vant høyde ble det brattere, og den harde skaresnøen gjorde det litt ekkelt. Spor i snøen overalt vitnet om at det hadde gått en del steinsprang nedover fjellsiden her. Sola kom stadig høyere på himmelen og det ble overraskende varmt til å å være så sent på året. Smeltevann som dryppet nedover vestsiden av toppen kunne tydelig høres, og selv kunne vi etterhvert gå i t-skjorte. Etter å ha svingt opp i skaret og gått sydover på den brede skulderen mot toppen kom toppeggen brått og plutselig på, noe jeg ikke var forberedt på, og et par minutters "aklimatisering" var nødvendig for å tilvenne meg høyden. Forsiktig skrittet vi bortover snøen til toppen, forbi toppunktet til sydsiden av toppeggen hvor vi i bare kortermede skjorter kunne nyte nistematen i 2150 meters høyde siste dagen i september (Det er det ikke så ofte man opplever !). Tilbake over toppeggen gikk det langt mindre forsiktig enn første gangen. Nede i ca. 1550 meters høyde fulgte vi den brede hylla som går langs vestsiden av fjellet sydover, og kom ned ved begynnelsen på sydryggen til Uranostinden. Snart kom vi inn på stien mot Koldedalen igjen, og det gikk ikke lenge før vi så bilen igjen.
User comments