Det var en helg rekordsommeren 1997 at vi lå i telt på vestsiden av Visa. Noe tilfeldig ble Store Tverråtind plukket ut som dagens turmål. Vi fulgte til å begynne med i helene på en lang buktende slange av turister som svettet seg opp mot Eventyrisen bak sin guide. Så diskrè som mulig passerte vi forbi følget - ikke for raskt; det ville jo vært pinlig å pese for høyt, eller endog snuble med slik en tilskuerskare. Etter å ha passert den solbrune guiden med sine Scarpa "slalomstøvler" var vi igjen først i løypa - Alene. Vi krysset elva fra Svellnosbreen, og fortsatte i noenlunde jevn høyde i ganske lettgått steinur bort mot nordkanten av Tverråbreen. For å unngå å gå på breen holdt vi oss på "land" et stykke (stort sett glatte sva som var dekt med et forrederisk lag med løs grus og sand), men til slutt ble breen for fristende og vi fulgte den i nordkanten opp til nedre Tverråbandet. Her var det tydelige rester etter en gammel steinmur. Mon tro hvem som bygget denn? Ble den revet eller kanskje den aldri ble ferdigstilt ?
Vi gikk først oppom Lindbergtinden (2120 moh) som var uproblematisk å bestige. Vi holdt østsiden av snøflaket nordøst for toppen på vei opp, og vestsiden da vi gikk ned. Fra toppen og videre vestover smalnet eggen imidlertid betraktelig av så vi gjorde ikke noe forsøk på å utforske denne noe videre. Nede på Tverråbandet igjen begynte den siste lange oppstignigen mot dagens mål. Vi fulgte ryggen opp sydvestryggen. Her var det utelukkende steinur hele veien, stedvis så bratt at det var greit å støtte seg med hendene, men verken luftig eller vanskelig. Vi passerte Vesttoppen og sto ikke lenge etter ved toppvarden. Mot øst var det stup ned i Svellnosbreen, mens ryggen sydøstover mot Midtre Tverråtind så grei ut helt bort til det bratte punktet vi hadde hørt om, og som nå var godt synlig. Vi snudde og begynte i steden å utforske ryggen mellom toppen og Ymelstind (2304 moh). Jeg var desverre litt for pysete, men bror min klatret og kløv seg bort og opp til Tverråtind N1 (2207 moh). Ned igjen fulgte vi samme vei vi var kommet, men gikk litt mer frimodig i kanten av breen ned enn det vi gjorde på vei opp. Helt i bunnen minnet en dyp tverrsprekk som gapte opp mot dagslyset oss på at helt ufarlig var ikke dette. Vi hoppet over sprekken og tok inn på "land" før vi fortsatte ned til teltet og middagsmaten.
Benutzerkommentare