Etterhvert begynner det å bli få 2000 meterstopper som er innen rimelig dagsturrekkevidde hjemmefra. En av de siste som lenge stod ubesteget er den litt bortgjemte Eggi.
På mange måte er det en ikke spesielt attraktiv topp, og den har en forholdsvis lang anmarsj. Jeg må innrømme at det er langt fra sikkert jeg hadde tatt turen inn dit var det ikke for det at jeg mer eller mindre seriøst samler på 2000 meterstopper. Men turen inn hit var ikke bare en tvangsmarsj, den hadde mange flotte momenter som gjør at jeg kan anbefale den på det sterkeste, også for de som ikke samler topper.
Turen begynte ved riksvei 51 rett øst for Knutshø, og jeg fulgte den tidligere merkede stien innover mot Leirungsdalen (JS04) til jeg var over Leirungsåi på bro. Jeg fulgte så en tydelig sti nedover dalen. Etterhvert løste stien seg imidlertid mer og mer opp, samtidig som stadig flere mygg oppdaget meg.
Flere mygg krevde mer klær. Mer klær medførte mer svetting. Mer svetting medførte enda mer mygg.
Nede ved Nedre Leirungen begynte jeg å skrå oppover i retning skaret mellom Bukkhamaren og Veslløyfttinden. Det var tett krattskog og ganske så ufremkommelig, og en tett varm luft. Myggsvermen rundt meg telte nå sikkert et par hundre individer og de var temmelig pågående. Hetta var en uvurdelig beskyttelse, samtidig som den gjorde det vanvittig varmt. Pusten gikk i 100 samtidig som jeg aller helst ikke ville stoppe. Jeg tror det kalles hyperventilering og jeg sendte en tanke til reinsdyr som i verste fall kan bli stresset til døde av myggsvermer. Først på et snøflak noe høyere oppe, etter å ha drept et femtitalls av forfølgerne begynte det så smått å bli levelig. Denne opplevelsen hadde imidlertid tatt ganske hardt på, og jeg hadde forlengst bestemt meg for å gå over Bukkehamaren tilbake.
Terrenget videre var lettgått. Vekselvis steinur, fast fjell og vegetasjon. Nordover var det en herlig utsikt mot Surtningssui og dens brefall, Besshø og Besseggen. Bare det å kunne gå i lettgått terreng med en sånn utsikt er alene verdt turen. Nærmere Eggi ble det mer snø og grov steinur, og rett nordøst for massivet var det flott innsyn mot Høgdbrotbreen (navnløs på kartet). Breen falt bratt ned mot et lite tjern. (Utsikten ovenfra skulle senere vise at dette er en bre på definitiv tilbakemarsj.) Nordøstryggen til topps så mørk, bratt og truende ut. Det kan godt være man kan gå her, men jeg ville bare til topps og var på ingen måte ute etter noen eventyr, og fulgte derfor den letteste ruten: Dvs. på skrå opp mot nordvestryggen og videre sydøstover mot toppen.
Selve toppen ligger helt syd på massivet og man må ned i et ca. 5 meter dypt skard før man bestiger selve toppen. Mens jeg var på toppen drev det tunge skyer over Tjørnholtind (2330 moh) og Høgdebroetet (2226 moh), men normalt har man en "førsterads utsikt" til de imponerende nordveggene til disse massivene. Mot vest ser man rett ned i Nordre Tjørnholsbreen, også en bre på definitiv tilbakemarsj. Jeg har litt medfølelse med disse smeltende breene, et slags "snømannen Kalle syndrom".
På tilbakeveien gikk jeg over Bukkhamaren (1910 moh). Fra tjernet under Høgdbrotbreen er det en lang slak stigning opp til Bukkehamaren. Dette var en av flere tunge dager denne sommeren (2000). Jeg gikk riktignok på kvelden etter en lang arbeidsdag, men likevel: Så sliten da?
På toppen av Bukkhamaren var jeg totalt ferdig. Jeg fikk likevel mannet meg opp til å ta noen solnedgangsbilder. Fra Bukkhamaren går det sti nedover, og det siste stykket tilbake til bilen gikk relativt raskt unna.
Eggi er en fin, nokså lett tur. Man har fjellet stort sett for seg selv her, men man må også klare å finne veien selv. Jeg anbefaler å gå over Bukkhamaren, rett og slett på grunn av min truamatiske myggopplevelse i Nedre Leirungen og opp lia. De ekstra høydemeterne blir til en viss grad oppveid av et mer lettgått terreng.
User comments