Etter å ha vært på Store Austabottind dagen før overnattet vi like ved riksvei 55 opp mot Sognefjellet. Vi merket godt at september var kommet: Det var bikkjekaldt og om morgenen var teltet dekket av rim på innsiden - men for et vær vi våknet til!
Kvelden før hadde vært nydelig, og denne morgenen var likedan (men kald!). Etter en noe treg start på dagen kom vi oss omsider avgårde. Vi kjørte veien fra Turtagrø mot Årdal et par kilometer dit hvor en sidevei tar av opp mot Ringsdalen. Avkjørselen var imidlertid sperret av en mengde biler, slik at vi ble tvunget til å parkere noen hundre meter lenger oppe. Vi lurte på om det virkelig var så mange fjellvandrere her, men fikk raskt svaret: Det var gitt fellingstillatelse på en jerv og bøndene fra Sogn var møtt mannsterke opp, kledd i grønt, med hagla på skulderen og walkie-talkien i hånda. I mitt stille indre håpet jeg de aldri fikk jerven på skuddhold. (Men at det det finns Jerv i Jotunheimen fikk vi bekreftet tidligere på sommeren da vi så Jervespor som forfulgte et Reinsdyrspor ved Slettmarken).
Vi gikk langs veien et par hundre meter inn til demningen og krysset Ringselvi på denne. Etter å ha fulgt stien innover Ringsdalen noen hundre meter svingte vi opp til venstre og begynte på den lange stigningen opp mot Dyrhaugsryggen. Det gikk ingen sti eller tråkk her, og stedvis rotet vi oss litt inn i lyng- og enebærbusker samt vierkratt. Heldigvis ga disse hindringene seg etterhvert og underlaget ble langt bedre å gå på.
Etter en bratt motbakke kom vi opp på et flatere parti og fant en rekke småtjern, øvre Dyrhaugstjerna. Her oppe var det riktig idyllisk med små blå tjern omgitt av høsbrunt gress og med Hurrungtinder som kulisse. Til venstre for oss (i øst) hadde vi flott utsyn mot Fannaråken og Smørstabbtindene. På høyre hånd så vi Lauvnostinden og Soleiebottinden, mens stadig mer av Skagastølsryggen dukket opp på venstre side.
Ved disse tjernene var det en klukkende fjellbekk, akkurat det vi trengte, og flasker ble fylt opp.
Fra Øvre Dyrhaugstjerna var steinur det dominerende underlaget. Et og annet snøflak hadde overlevd sommeren og den kalde frostnatten gjorde snøen hard og lettgått. Etter et par timers gange (fra bilen) stod vi nokså plutselig på kanten av stupet ut mot Skardstølsdalen og beundret avgrunnen, bresprekkene langt under oss, den spennende Dyrhaugsryggen, og ikke minst den imponerend Skagastølsryggen. Tydelige spor krysset Skardstølsbreen og hytta på bandet kunne såvidt skjelnes mot snøflaket bak. Mon tro om noen var på vei til Storen idag?
Vi gikk forbi et følge på tre litt lenger nede i motene, men ellers lot det til at vi var nokså alene på Dyrhaugsryggen denne nydelige søndagen i september.
Dersom de 1000 høydemeterne opp hit var kjedelige så virket det som nå fulgte tilsvarende spennende: En egg med flere sorte, spisse tagger strakk seg sydoverøstover, med en brutalt loddrett fjellvegg rett ned i Skardstølsdalen på venstre side. Med forventning fortsatte vi bortetter den stadig smalere ryggen. Vi hadde hørt på forhånd at Dyrhaugsryggen stedvis var smal og luftig, men at eventuelle vanskeligheter nokså greit kunne omgås på vest til sydvestsiden (til høyre).
Til å begynne med gikk vi ut på høyre side, bl.a. fordi varder viste vei her, men vi fant fort ut at det raskeste var å følge ryggen, og mange steder var det rett og slett langt mer kronglete å ta seg ned i siden. Etter litt klyving stod vi på toppen av Store Dyrhaugsryggen (før man kommer til Store Dyrhaugsryggen må man runde eller gå over en mindre topp) ved den imponerende toppvarden, et lite kunstverk i seg selv. Toppvarden er så dominerende på toppen at man "må" klyve i siden på varden for å komme seg forbi.
Det blåste langt mindre her oppe på ryggen i forhold til nede i dalene og sola begynte etterhvert å gi merkbar varme så det ble en deilig rast her ved varden. Ryggen videre lokket imidlertid så vi ble ikke sittende altfor lenge. Den neste toppen (Midtre Dyrhaustind, nordtoppen (2135 moh)) var grei. Vi fulgte eggen hele veien, men et par steder var det imidlertid etter min mening litt luftig slik at jeg gikk med det man kan kalle lavt tyngdepunkt. Klyvingen opp mot toppen var veldig grei og vi fortsatte umiddelbart videre mot Midtre Dyrhaugstind, sydtoppen (2134 moh). Denne så litt mer usikker ut: Dvs. det så nokså bratt ut å komme seg opp. Å runde i siden under toppen var heller ingen god løsning siden man eventuelt måtte nokså langt ned for å komme greit forbi. Veien opp løste seg imidlertid greit opp da vi nærmet oss. Vi prøvde oss først i solsida (sydvest), men fant etterhvert ut at det var enklere å gå litt ut i siden mot Skardstølsdalen og gå opp ryggen her.
På toppen ville ikke brodern mer. Han syntes det var for kjedelig og langt ned og ut til Søre Dyrhaugstind (2072 moh). Jeg derimot ville ikke ha denne ene toppen stående ubesteget når jeg var såpass nær, så jeg hastet ned og ut til Søre Dyrhaugsryggen mens brodern ventet på toppen av Midtre.
Ned fra Midttoppen syd var det lett klyving flere steder, mens den siste biten opp til Søndre Dyrhaugstind var spasertur. Selve toppen på Søre Dyrhaugstind er et relativt flatt og ganske stort platå.
Tilbaketuren gikk samme vei som vi kom, dvs. langs ryggen over alle toppene. Til en viss grad venner man seg fort til høyder. Selv jeg som har et noe pysete forhold til høyder, merket godt at høydene og avgrunnene gjorde meg mindre på tilbaketuren enn tilfelle var når vi gikk utover. Tilbake fulgte vi eggen så og si hele veien, noe som også var raskere enn å gå ned i siden mange steder.
Sola hadde ikke fått taket på snøen denne dagen og den lange snøfonna nordøst på Dyrhaugsryggen var fortsatt hardfrossen da vi gikk nedover, men det var likevel langt bedre enn å gå i steinur.
Litt over 6 timer brukte vi alt i alt på hele turen inkludert pauser.
User comments