På grunn av mye jobbing og lite ferie ble det ikke så veldig mange fjelltuer denne sommeren (2000), men en julihelg hadde jeg og Julia satt av til fjellet.
Vi gikk inn langs Gjende (JS01) fra Gjendesheim fredagskvelden, og slo opp teltet på en hylle med nydelig utsikt, ca. 1 km ovenfor Memurubu. Lørdagen våknet vi til strålende sol, og vi trodde det skulle bli en knalldag. Oppover stien mot Raudhamaren var det kortbukse og topp humør, men gleden ble kortvarig. Trassige skyer seg inn fra sydøst, og ikke stort mer enn en halvtime tok det skyene å dekke til alle toppene i området.
Oppe ved Raudhamaren (1893 moh) mistet vi den merkede stien, men tok den igjen litt lenger ned på andre siden. Vest for toppen like under en bratt kneik kom stien fra Memurudalen innpå. Rød maling på en stein var det eneste som vitnet om at det her var et stidele. Det er greit nok ved klarvær hvis man vet hvor man skal, men i tåke bør man i alle fall være litt våken. De neste drøyt hundre høydemeterne er de bratteste på turen, men stien er god og den slynger seg sikkert opp gjennom steinura. Tar man bare de nødvendige pustepausene kommer de aller fleste greit opp her.
Tåka blei tettere og vi så ingenting, vi registrerte imidlertid at terrenget slaket ut. Vi gikk vekselvis på stein og i nysnø som hadde falt et par dager tidligere. Denne etappen virket ekstra lang, kanskje fordi vi ikke så noe? Men omsider kom vi til Surtningsbui, denne Norges nest høyeste steinbu (2230 moh). Hytta var fylt opp av fokksnø så det var uaktuelt å sette seg inn. Mens vi hadde en kort pause her passerte flere grupper på vei ned, bl.a. en mengde Tsjekkere. Vi var alstå langt fra alene, men så er da Surtningssui blant de 5-6 mest besøkte toppene i Jotunheimen, mye takket være dens ry som førsteklasses utsiksttopp. Utsikten kunne vi imidlertid alle se langt etter denne dagen. Vi trasket likevel gjenstridig videre inntil varden (og et stup) fortalte oss at vi var fremme.
Tett tåke, og rundt 0 grader satte en stopper for alle planer om å gå videre til sydtoppen (2302 moh) og eventuelt enda lenger.
På tilbakeveien bestemte vi oss for å gå via Hestdalen. Ei stor snøfonn å skli på samt at det så kortere ut på kartet var grunnen til det. I tillegg er det kjekt å gå en annen vei ned enn opp. (Å gå om Memurudalen var ikke aktuelt siden vi hadde teltet et stykke oppe i fjellsida over Memurubu). Det var stort sett greit å gå ut Hestdalen, stedvis var det grov urd som var glatt og sleip i det fuktige været, men ellers var det en fin tur som kan være aktuell som alternativ adkomst.
Benutzerkommentare