Det gikk mot slutten av august, en flott tid i fjellet selv om dagene begynner å bli merkbart kortere. Etter en noe amputert arbeidsdag forlot jeg kontoret og satte kursen over Valdreslya mot Leirdalen. Ved 16 tiden parkerte jeg bilen et stykke før Leirvassbu, sydvest for Presten. Det hele ble litt impulsivt. Jeg hadde vurdert å sykle ned Gravdalen for å gå på noen av Rauddalstindene, men endte opp med Tverrbottindane. For en ettermiddagstur er de også et ypperlig turmål der de ligger rett øst for bilveien inn mot Leirvassbu.
Jeg la forsiktig i vei nordøstover mot Leirløyftet. Spor i snøen vitnet om at det hadde gått folk her tidligere på dagen, men nå var det ingen å se noe sted. Opp Leirløyftet er det et kort bratt parti før det blir litt slakere igjen.
Jeg holdt litt til venstre for skaret mot der jeg antok at de nordvestligste Tverrbottindane måtte ligge (toppen kunne ikke ses herfra).
Etter å ha slitt seg opp noen hundre høydemetre i ensformig steinur stod jeg med ett på kanten av stupet ut mot Søndre Illåbre, og herfra var det bare å følge kanten av stupet bort til den første toppen, 2110 moh. Her skulle også det som var av spenning forbundet med turen utløses. Etter sigende skulle det være krevende fra den første toppen og ut til hovedtoppen (2113 moh) et par hundre meter lenger øst. Omlag 5 meter under toppen begynte eggen og jeg skjønte med ett at dette ikke var noe for meg uten tau. En rygg omlag 15 meter lang og mellom en halv og en meter bred. På venstre side et tresifret antall meter rett ned og på høyre side mer enn høy nok til å slå seg ihjel. Jeg gikk et par meter utpå eggen før jeg snudde.
Men det viste seg å være enkelt å gå litt ned i sydsiden og så opp på toppen fra syd. På denne måten kom jeg meg opp. Fra den vestligste av de to tvillingetoppene er det jevnt stopp. Her brekker ryggen videre bratt av ned mot breen. Utsikten mot nabotoppen er imponerende herfra. Den ser ut som en knoll, rødfarget av det jernholdige fjellet og med et markant overheng.
Jeg fulgte ryggen ned til skaret og kunne konstatere at den luftige passasjen ikke var noe for meg fra denne kanten heller. Jeg gikk i steden bortover fjellsiden under denne eggen og fant en vei opp som var mer enn nok utfordrende for meg. Tilbake ved den første toppen ble det tid til å ta noen bilder. Været letnet litt hele tiden og de første solstrålene tittet etterhvert frem, samtidig som alle dalene vestover var fylt av tåkeskyer. Dette gav en flott og litt spennende atmosfære.
Videre var det enkelt, 15-30 minutter videre sydover til Store Tverrbottind (2161 moh). Det var steinur hele veien, men ved å holde helt ut i kanten mot Søndre Illåbre kunne man stedvis gå på fast fjell.
Turen fortsatt så sydover over 2151 moh, og 2106 moh. Være ble stadig bedre, og fotopausene stadig hyypigere, selv om et batteri som hele tiden truet med å streike bekymret meg endel.
I skaret før jeg kom opp på Tverrbottind Ø2 (2106 moh) så jeg plutselig en haug med krøstet is nede i Tverrbytnede, som om det skulle ha vært et enormt brefall her. Ved å titte litt lenger ut over kanten fikk jeg svaret: Det hadde gått et enormt ras. Omlag 100x300 meter med snø og is hadde rast ut og alt sammen lå nedenfor i en diger haug av snø og isblokker. Der massene hadde ligget tidligere var det bare en diger åpen flekk midt i snøbreen som ligger her. Det buldret nok bra når det raset gikk ja.
Som jeg hadde sett nedenfra var ryggen utover mot Leirdalen den mest naturlige ruten å gå. Nedover var det stedvis vardet og i alle fall fint å gå. Det tok meg ikke lange tiden ned til bilen. I en fei fikk jeg opp teltet og innen mørket falt på var jeg behagelig installert i soveposen.
Turen tok tilsammen ca. 4 timer og er fint egnet som en ettermiddagstur. Rasker man med seg Tverrbytthornet (noe jeg ikke rakk denne kvelden) blir det også en fin dagstur av det.
User comments