Mugnetinden på ski (16.05.2003)

Fredag kveld etter middag reiste jeg til Lykkja, ca. 10 km. inn for Beitostølen. Her ved bommen, hvor man kjører over Slettefjellet til Vang i Valdres om sommeren parkerte jeg bilen der snøen hindret videre fremkommelighet.... ...
Klokka var 7 og det begynte å bli skyggefult på denne siden.

Jeg kunne gå nesten uavbrutt fra 700 moh (måtte bære skiene et kort stykke på veien) og fra halvråtten snø i starten ble det senere halvråtten skaresnø før en slags tørrsnø regjerte over 13-1400 meter.

Jeg gikk den forholdsvis direkte sommerruta, og kom greit opp selv om de slitte skifellene gav en del ekle glipptak. Til slutt stod jeg på toppen av Mugnetinden, en av de ubetinget flotteste utsiktspunktene mot Jotunheimen fra sør. Man er høyt, og ikke minst så nære. Spesielt mot Svartdalen og Uranos / Mjølkedalsbreen ser man kjempeflott. Det var delvsi overskyet, men en stripe klar himmel i nordvesthorisonten gjorde at jeg bestemte meg for å vente på solnedgangen for å se om det ville bli et fint lys.

Jeg ventet og jeg ventet, mens jeg stirret innover Jotunfjeldene.

Til slutt kom sola, men det meste av fjellene vendte skyggesiden sin mot meg, og det ble ikke det store lyset. Jeg tok et par bilder, og innen jeg hadde fått av fellene og pakket sammen sakene, var fingrene stivfrosne. På vei ned ble selvsagt lyset flott. En rød ildsøyle stod over Mjølkedalstinden, mens en brennende rød himmel var å se over siluttten av tindene der i nord.

Nedkjøringen ble ganske slitsom, det begynte å bli småmørkt, og sist ukes store snøfall gjorde at det var stort sett hvitt over alt. Mangelen på lys gjorde at alle konturer forsvant. Det er alltid ekkelt når du tror du kjører rett frem og plutselig går det bratt ned, men ned kom jeg - snøen bar meg faktisk greit nesten helt til bilen.