Austanbotntindtraversen (05.07.2003)


Kart
Bestigninger Austanbotntinden S2 (2042moh) 05.07.2003
Store Austanbotntinden (2202moh) 05.07.2003
Søre Austanbotntinden (2103moh) 05.07.2003
Austanbotntinden V0 (2175moh) 05.07.2003
Vestraste Austanbotntinden (2020moh) 05.07.2003
Vestre Austanbotntinden (2100moh) 05.07.2003

Austanbotntindtraversen i knallvær

Vi reiste fra Skrautvål litt over syv om morgenen i en fullastet bil med fem personer (foruten Julia og meg var det bror min, Tor Erik og to av hans kamerater; Henrik og Pål) og tilhørende utstyr. Julia skulle gå en tur på Store Soleiebottind, mens resten av oss skulle forsøke å gå Austabottraversen. Som under det mislykkede forsøket et år tidligere startet vi i retning Sørtoppen. Sommerlig kledd, i kortbukser ruslet vi rolig oppover mot skardet nord for Lovardalsnosi. Her møtte utsynet mot Austabottmassivet og Austabottbreen oss. Det kriblet litt i magen, dette skulle bli spennende - den første litt mer luftige fjellturen i år. Fra skaret bar det på skrå nedover et stykke til botnen under breen. Vi stoppet ved en smeltevannsbekk og fylte opp det som var av vannflasker. Det kunne bli lenge til neste gang? Etter en bratt oppstigning på snø og morenemasse kom vi opp til et litt flatere parti rett nedenfor breen. Breen i sydvestsiden på Austabottmassivet er ikke stor, men den har en rekke store sprekker, og er et fasinerende syn. Vi fortsatte opp på en gammel sidemorene fra en svunnen tid da breen var betydelig større, før vi måtte klyve en 50 meter videre oppover.

Det er en lang steinur som fører opp til sydeggen og her fikk jeg virkelig merke at formen var langt nede samtidig som ballastbeltet rundt livet var blitt ubehagelig stort og tungt. Feltet spredde seg, sånn omtrent med letteste mann først og tyngste mann sist. På toppen av ura, like før sikringen tar til, satt de andre å koste seg i sola da jeg pesende ankom.
Omlag 2 timer hadd vi brukt opp, med småpauser underveis, og nå gjorde det i alle fall godt med en skikkelig pause. Jeg merket fort at jeg overhodet ikke var vant med høyder lenger, allerede ved den første blokka som man må runde ut i Gravdalssida kjentet jeg "suget" nedenfra.

Opp til sørtoppen

Vi sikret fra denne blokka og det korte stykket opp til fortoppen. Det mest spennende punktet her er en kort skråhylle ut i vestsiden. Ikke spesielt vanskelig teknisk (grad 2), men med en vanvittig nærhet til avgrunnen nedenfor. Vel oppe var først utfordring unnagjort. Toppen er en stor flat blokk, som trolig kvalifiserer til sekundærtopp med en primærfaktor på vel 10 meter. Høyden ligger trolig mellom 2020 og 2040 moh. Videre var det forsiktig gange med lavt tyngdepunkt (utrolig hvordan en velfyllt og dårlig pakket sekk kan redusere følelsen av å ha kontroll med balansen) ned den smale og luftige eggen mot pinakkelen. Pinakkelen er en 5-10 meter høy "steinnål" som sperrer veien videre bortetter eggen. Enkleste vei er over. Klatringen opp pinakkelen er enkel, men det er luftig og på slutten er det dårligere med tak og friksjonen fra fjellet er god å ha. Steinene er stedvis godt bevokst med sort lav som gir en super friksjon i tørt vær og en tilsvarende mangel på friksjon i regnvær. Hele tiden er stupet ikke langt unna. På toppen av pinakkelen var det for trangt for alle 4 så mens Tor Erik sikret på toppen rapellerte en og en seg ned på baksiden. Nordsiden av pinakkelen er mye brattere enn sydsiden og representerer en liten klatreutfordring dersom man kommer andre veien, slik vi gjorde i fjor etter å ha snudd.
På andre siden av pinakkelen gikk blankskurta sva, som kommer helt nede fra breen i Gravdalssida, opp til en imponerende og overhengende hammer. Hvis man ikke vet hvor ruta går, tenker man kanskje at det er opp her man skal. Heldigvis er det ikke det, for det ville blitt mer seriøs klatring. Vi gikk noen meter opp fra skaret etter pinakkelen før vi fulge hyller og oppsprukne riss bortover svafeltet. Midt under hammeren laget vi standplass. "Klatringen" videre var mer psykisk enn teknisk. Det gikk veldig greit - vi rundet rett rundt hammeren og laget standplass på en våt og gjørmete hylle. De siste snørestene var i ferd med å smelte bort fra svaet og sprinklet det meste av svaet med rennende vann. Normalt ligger nok snøen lenger enn til tidlig i juli her, men dette året tror jeg ikke den ble liggende mange dager etter at vi var her. Den teknisk enkleste varianten skal visstnok være å fortsette traversen bortover svaet og følge ryggen opp på andre siden, men det var teknisk veldig greit opp i høyre kant av hammeren.
Endelig oppe! Det var en deilig følelse å kjenne at nå kommer jeg til å komme opp uansett.
Etter ca. 100 meter på en nesten flat steinørken, ispedd et og annet snøflak kunne jeg ta på toppvarden og for første gang kunne jeg betrakte Store Austabottind fra denne vinkelen og dette perspektivet - Den toppen er jammen flott nesten uansett hvor du står og ser.

Eggen og veggen til Store Austbottind

Jeg hadde innstilt meg på at nå var det verste over og at resten skulle gå rimelig enkelt, men der tok jeg feil. Eggen var smal og stedvis luftig, med et par ordentlige klyvepunkter. Da vi hadde gått hele forbindelseseggen stod vi med ett i bunn av stigningene opp mot Store Austabottind. Ryggen midt i mot virket loddrett og ekstremt eksponert, altså et prosjekt for klatrere og ikke en skarve tinderangler som meg. Men hvor gikk så den lette veien? På høyre side av ryggen gikk ei smal skråhylle nedover. Etterhvert møtte den et skråsva som kom opp fra Gravdalen. Tor Erik smøg seg elegant ned, men av erfaring ropte han tilbake til meg: "Jeg tror ikke du liker deg her...". Det endte med at vi sikret. Hylla kunne ikke gås, så enden på visa ble at vi la oss over kanten der det fortsatt var 3-4 meter ned til skråsvaet under og dro kroppen langs hylla med armene. Noen av oss lette fåfengt etter noe å sette skotuppene på. Vi kom i alle fall helskinnede ned. Jeg var nå så sliten at jeg på ingen måte følte at balansenerva var helt med og terrenget var ikke som skapt for meg. Store blokkoppstablinger samt noen glattskurte hyller nedenfor endte i et stup med breen nedenfor. Vi gikk litt på skrå ut i Gravdalssida. To av oss gikk etterhvert videre, mens Tor Erik tilslutt sikret meg opp en halv taulengde. Jeg tror ikke vi fant den letteste veien, for flere av partiene vi gikk opp var klatring av grad 3. Litt lenger oppe gikk det med en gang betydelig bedre, og vel oppe på den vestligste av puklene på Store Austabottind var enda en utfordring unnagjort.

Store Austabottind og returen

Henrik ble sittende i ettermiddagssola mens Tor Erik, Pål og jeg fortsatte videre mot toppen. Klyvingen var småluftig, men en langt mindre påkjenning enn det vi hadde vært gjennom så langt. Selv utsteget på toppvarden virket nesten uproblematisk på det tørre fine fjellet. Det var en fantastisk følelse atter en gang å få stå på toppen av Store Austabottind, denne gangen i et drømmevær uten like. I sør så vi tilbake der vi hadde gått. I nord hadde vi orkesterskue mot resten av Hurrungane. Hele dagen hadde vi sett mye folk både på vesttoppen og her oppe på hovedttoppen, men nå var alle nede igjen. Klokka var 6 og det dro seg raskt mot kveld. Vi fant greit veien ned fra Store, på skrå ned fra skaret mellom de vestligste "puklene". Det er ikke spesielt bratt her, men mye løsmasse og harde snøflaksrester gjorde det litt ekkelt. Som eneste lot jeg meg sikre ned den siste biten. Den er ikke spesielt vanskelig, men ganske eksponert. Det var veldig lite snø her, men normalt så vil det ligge en del snø også oppover i flanken som kan gjøre denne passasjen ekkel. Vel nede ad den skarpe eggen var det bare å kveile tauet for siste gang den dagen. Vi visste fra tidligere tur at enkleste vei var på venstre side av eggen videre. Selv om det verste nå var over, gjensto ennå litt klyving - først ned noen skrenter i siden bort mot vestre og til slutt morsom klyving opp på Vesttoppen. Nå gjensto bare den trauste transportetappen ned til bilen, men først tok vi oss tid til litt idyll på toppen. Pål og Tor Erik satte seg på en luftig blokk utenfor varden og ble fotografert med beina dinglende i lufta og Store Skagastølstind i bakgrunnen.
Returen tok en drøy time og det var en sliten gjeng som kom ned til bilen der Julia hadde ventet noen timer etter sin tur til Store Soleiebottind. Jeg var definitivt den mest pysete under traversen, men som eneste "isbader" i det lille tjernet ved parkeringen var jeg i alle fall tøffest på et området den dagen :)

Kommentarer

Tittel:
Tilgjengelige tegn: 1000
Kommentartekst:
Du må være innlogget for å skrive kommentarer.