Store Austanbotntinden (02.09.2000)

Jeg og brodern hadde bestemt oss for en fjelltur denne helga nesten uansett vær, så da metereologoene spådde vått, kaldt og grått vær for helga trosset vi disse spåmennenskene og dro til fjells.

Etter en natt i telt like ved veien opp Fardalen våknet vi til en himmel som i det minste inneholdt en og annen blå flekk. Dette var langt over forventet og bidro til å få fortgang i "morgenaktivitetene".

Vi kjørte opp til bommen på Berdalsbandet og parkerte noen hundre meter nord for denne like før det begynner å gå nedover igjen.

Tåkeskyene hang tungt over Soleiebott- og Austabottryggen, men i nordvest så det lysere ut. Fra avkjørselen hvor vi parkerte gikk det en markant sti de første meterne, men den løste seg etterhvert opp etter at vi hadde passert de heslige kraftlinjene som utgjør et voldsomt visuelt naturinngrep i den storslagne naturen her oppe.

Turen opp mot selve Austabottryggen gikk lett unna. Underlaget var for en stor del fast fjell og ikke så mye steinur. Opp til den vestligste av Austabottindene forløper turen omtrent slik: Først en litt bratt stigning, så et flatere parti, så en ny god stigning etterfulgt av nok et litt flatere parti før man etterhvert befinner seg på selve Austabottryggen. Opp til den vestligste toppen var det rimelig enkelt, og stadig hyppigere sprekker i skydekket bidro til en lettere stemning. Vi gikk etterhvert langs med nordstupet mot Berdalsbreen og nøt utsikten ned i de enorme bresprekkene og bort til Soleiebottryggen. Store Ringstind (2124 moh) og Austabottindane skjulte seg enn så lenge i skodda.

Jeg er ikke akkurat noen helt eller supertøffing i fjellet og hadde hørt at Store Austabottind stedvis var en noe "utsatt" og luftig opplevelse, og jeg var rimelig spent på hvordan turen videre kom til å forløpe seg, spesielt på grunn av at de lavdekkede steinene var våte og sleipe, stedvis frosne i tillegg til at det blåste en kraftig og sur vind.

Vi nådde den vestligste toppen (2020 moh) (V2) meget greit og fortsatte noen få meter ned til toppen av ei snørenne som strekker seg helt fra Berdalsbreen og opp i skaret øst for den vestligste av Austabottindane. Fra denne snørenna er det en kort lettgått stigning opp til den neste av Austabottindene, den langt mer markante V-1.
V-2 virker ikke som noen topp i det hele tatt, og det er egentlig bare en teknikalitet å regne med denne som en topp dersom man spør meg. V-1 imidlertid gir i mye større grad et inntrykk av å være en egen topp.

Været lettet etterhvert så mye at fotoapparatet måtte ut av sekken med jevne mellomrom. Batteriet i kameraet begynte å streike og jeg håpet inderlig at det ville holde turen ut (det gjorde det nesten).

Først fra V-1 og videre østover begynner utfordringene. Det er bratt klyving ned fra V-1, men man beveger seg hele tiden temmelig godt skjermet fra stupet slik at jeg syntes det var veldig greit opp og ned her (morsom klyving). Like øst for V-1 har noen flittige sjeler ryddet en liten rasteplass. Dersom man ikke er for nøye med liggekomforten kan to personer fint overnatte her oppe med en duk e.l.
Vel nede på bandet er det greit et stykke videre. Det er bratt på nordsiden, men på langt nær så bratt på sydsiden og selve bandet er nokså bredt. Det siste stykket opp til selve foten av Store Austabottind tok vi litt ut til høyre for selve ryggen og rotet oss bort i et parti med lett klatring (det finnes sikkert enklere veier) før vi enkelt tok oss videre opp til østenden av bandet.

Jeg har ved flere anledninger tidligere betraktet Store Austabottind fra nord og med gru betraktet det bratte "svapartiet" som munner i et omlag 100 meter vertikalt stup med enorme gapende bresprekker (blant de bredeste bresprekkene jeg har sett i Jotunheimen) i bunnen.
Det gikk derfor et sug gjennom magen når jeg kikket over kanten og så nedover "svaet" som strakte seg 10-15 meter nedover før det brakk av i en markant kant - og jeg visste hva som var nedenfor kanten: "Ingenting".
Vi tok av oss sekkene, spiste litt og tok bilder og fant frem tauet slik at brodern kunne sikre meg det neste stykket.
De neste 15-20 meterne fulgte vi en smal egg, ikke spesielt bratt eller vanskelig å gå. På venstre side skrådde det jevnt nedover mot stupet, mens på høyre side var det bare noen få meter loddrett ned. Under gode forhold kan man nesten spasere her dersom man er uafissert av avgrunnen i nord, mens ved snø o.l. bør man ubetinget sikre.
Nedenfra så veien opp ganske ekkel ut, men det løste seg greit opp ettersom man gikk oppover. Et sted vitnet en tauslynge om at også andre hadde hatt behov for å sikre.
Vi kom etterhvert opp på toppeggen og ble møtt av et deilig solskinn (ruta opp fra bandet og opp på toppeggen går i nordsida av fjellet og ligger i skyggen store deler av dagen), herfra var det greit videre siden sola hadde tørket steinene, men jeg kan nok forestille meg det annerledes under andre værforhold.

Eggen var litt smal på ett punkt og det var klyving opp til den midtre av de tre toppnubbene på toppeggen (se bildet øverst på siden som tydelig viser de tre toppunktene). Videre var det enkelt helt til vi stod noen få meter unna toppvarden. Her helt øst på toppeggen bøyer den av mot nord og strekker seg noen få meter i denne retningen. Vi var forberedt på at dette skulle være en av de luftigste delene av turen og vi skjønte fort at dette stemte.
To steinblokker, helt flate på toppen, med en lengde på ca. halvannen meter og en bredde på drøye halvmeteren fungerer som en bro ut mot toppen. På toppen ligger et par steiner på en slik måte at man virkelig undrer seg hvorfor ikke de er falt ned for lenge siden. Oppå dette igjen en liten varde. For å komme seg ut på selve toppen må man gå ut til venstre for varden, og man kommer da ganske nær "kanten", dvs. det er en håndfull meter loddrett ned til et bratt snøflak som ligger der klar til å akselelere deg ut i det store intet. Brodern ruslet først ut før han etterpå var så elskverdig å sikre meg ut.
Man blir fort vant til høyder og slikt, etter å ha karret meg ut på toppen med småskjelvne ben var det deilig å kunne ruslet tilbake igjen med sikre skritt.
Været ble bare bedre og bedre og det var riktig deilig å være til. Utsikten var en drøm. Vi så ut til å være helt alene her oppe denne dagen, mens det var folksomt på Store Soleiebottind. Også på Store Ringstind var det folk.

På tilbakeveien ruslet jeg oppom den vestligste av toppunktene oppe på eggen og kikket ned ryggen videre mot sydtoppen. Det er sikkert en kjempefin tur å gå rundturen om sydtoppen og så opp til Store Austabottind før man avslutter ned vestryggen, men det må nok vente til en annen gang.

Nedturen var egentlig langt mindre "psykisk" enn oppturen, men jeg valgte likevel å la brodern sikre meg de siste 15 meterne ned til bandet mot vesttoppen.
Like under vesttoppen traff vi på en snøspurv som badet og lekte i en liten vannpytt, og den karen var absolutt ikke særlig lettskremt av seg da vi kom trampende. Bortsett fra dette var det ikke mange levende skapninger vi traff på turen. Et godt stykke nedover mot bilen møtte vi to karer i olabukse og joggesko på vei oppover.

Vi tok det temmelig med ro og hadde mange fotopauser i tillegg til at det gikk bort en god del tid til taubruken. Tilsammen brukte vi rundt 7 timer, men jeg antar at man går opp og ned på mellom 5 og 6 timer uten taubruk, endog enda raskere dersom man er av den lynkjappe sorten.
Vi gikk på vått fjell, med gjennomvåt lav stort sett hele veien opp, noe som gjorde fjellet glatt. Brodern følte ikke noe behov for sikring, mens jeg hadde stor glede av det. Under gode forhold vil jeg likevel hevde at de aller fleste kommer seg greit til toppen uten noen form for sikring eller taubruk, det er spesielt tidligere på sommeren hvor det kan ligge mye snø i nordhellingene at tau er en absolutt nødvendig sikkerhetsforanstaltning.
Jeg vil anbefale Store Austabottind fra august og ut i september frem til snøen for alvor legger seg.