Lurt av yr (23.10.2012)

En plan

Jeg hadde ikke allverdens store turplaner denne høsten annet enn Polenturen, men jeg fikk for meg at en tur over Soleibottindane kunne være et opplegg som jeg kunne mestre å ta ansvar for, innenfor min komfortsone. Det måtte selvsagt være under vinterlige forhold, men mens Tindevegen fortsatt var åpen for å få det tilstrekkelig behagelig.
Jeg fulte litt med på været og denne tirsdagen så det ut til å bli et brukbart værvindu. Både tekst, symbolvarsel, trykk og alt tydet på en dag med i alle fall mange timer fint vær og sol. Klarte å få med meg Gunnar fra Valdres også på kort varsel, så da ble det til at vi dro vestover tidlig tirsdagsmorgen.

Lite snø

På vei vestover fra Tyin ble det merkbart mindre snø. Det var litt overraskende å registrere at det i alle fall i lave høyder var mindre snø her vest enn lenger øst. Stjernehimmelen ble også erstattet av en bekmørk nattehimmel. Litt skeptiske ble vi av dette, men vi beholdt trua.
Kom oss greit over Berdalsbandet på nær snøfri vei og parkerte ved elva der normalruta til Soleibottinden begynner.

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

Fin start

Det var lite snø her på ca. 1200 moh, men vi tok raskt på oss skiene likevel og kunne fint gå på skaren innover og omgå det som var av stein selv om snømengdene var små. Det klarnet dessuten opp og et svært vakkert og vinterlig massiv med Lauvnostind og Soleibottinder åpenbarte seg i grålysninga.

© Morten Helgesen

Det gikk jevnt og forholdsvis lett innover og senere oppover mot Lauvnostinden. Et stykke oppe på ryggen dukket morgensola opp og vi trakk litt lenger ut mot Ringsdalen og fikk en herlig stund med sol i fjeset og flott utsikt. Et fantastisk øyeblikk.
Enda gjenstod det et godt stykke opp den langdryge bakken til Lauvnostinden. Vel oppe ved toppryggen satte vi fra oss skiene og ruslet videre til fots, for øvrig atskillig tyngre enn med ski på beina :) Ikke før var vi kommet opp på eggen, så veltet tåka inn fra vest. Jeg skulle plukke frem kameraet for å få et utrolig motiv med Gunnar bortover eggen og i bakgrunnen Store Austanbotntinden i skaret mellom Nordre og Store Soleibottinden. Men i løpet av den korte stunden jeg brukte på dette, gikk det fra knall til kvitt.
Siden ble vi stort sett værende inni en sky resten av turen.
Toppeggen på Lauvnostinden virket mye skarpere enn jeg husket den nå med skavler, og inni tåka ikke minst lenger. Trodde stadig vekk vi var fremme ved enden, men så dukket det opp mer egg.

© Morten Helgesen

Nedgangen var heller ikke så lett å finne i et konturløst hvitt landskap. Fant den etter en stund, men den snøfylte renna virket veldig bratt. Heldigvis var det fin og tilsynelatende stabil snø så vi kom oss enkelt (men med litt forsiktighet) ned og bortover langs Nordre.
Vi lage en standplass oppe i flanken, men jeg begynte nok litt for tidlig på "klatringa", og dessuten blei jeg defensiv på det glatte fjellet. Få formasjoner og fester, så vi rotet bort litt tid her, før vi prøvde litt lenger i retning skaret mot Store. Her gikk det greiere å komme seg opp, gikk opp usikret her og sikret Gunnar en kort stubb. Videre greit bortover eggen, men utsatt siste korte stubben hvor vi sikret.
Kom oss greit opp og ned, men hadde brukt mer tid pga bomtur og to ikke altfor dunkdrevne vinterturister og med været som bare ble værre var det en enkel beslutning å snu og returnere samme vei. Synd, for mens vi hadde sikt, så det meget greit og flott ut å gå opp mot Store.
Får prøve igjen, enten i november eller et annet år.

Noen flere bilder