Det var en av disse ukene hvor det dårlige været aldri ville gi seg, men likevel startet vi hver dag optimistisk i håp om at det skulle lette. Denne dagen startet vi i duskregn fra teltet vårt langt nede i Visdalen og fulgte stien mot Leirvassbu. Målet vårt for dagen var Store Bukkeholstind. Elva klarte vi ikke å komme over før vi var nesten rett syd for sydøstre Bukkeholstind (2058 moh). En rekke småelver ble steingått før vi satte kursen nordover mot den sydøstre enden av Bukkeholsryggen. Været var stabilt dårlig og alt som var av fjell over 1900 moh var gjemt i en grå graut. Etter en svært kort stopp på Sydøstre Bukkeholstind fortsatte vi for ikke å få frosten i oss. I lett berg og dal bane gikke det bortetter ryggen, noen ganger tok vi også øvre deler av Bukkeholsbreen til hjelp for lettere å komme oss frem. Vi så ingenting, men siden det bare fantes en vei : Å følge ryggen, var det ikke akkurat noen orienteringsmessig utfordring. Ved foten av Store Bukkeholstind kunne vi skimte toppen som en steil sort koloss gjennom tåka. I denne litt trolske og uvirkelige stemningen som rådet virket toppen truende og nærmest ubestigelig. Det gikk likevel meget greit å ta seg opp, selv om et par selvutløste steinsprang fort kunne fått kjedelige konsekvenser. Målet var nådd og været innbød ikke til å utforske ryggen videre nordvestover, så vi snudde og gikk samme vei tilbake.
User comments