Påken 1999 hadde ikke begynt så bra, med regn selv i høyfjellet, men været snudde og ble etterhvert så bra som det overhode kan bli. Dagen før hadde jeg sammen med en bekjent gått fra Gjendebu til Spiterstulen over Vestre Memurubre og allerede da bestemte vi oss for å bestige Midtre Hellstugutind dagen etterpå hvis været ble bra nok. Fra Spiterstulen var det tungt klisterføre. Det var lite snø nede i Visdalen, men siden det var tidlig på morgenen sank vi i allefall ikke nedi. Ved kanten av Hellstugubreen tok jeg på fellene før vi tok fatt på den lange stigningen opp breen. Det var ikke en sky på himmelen, så godt som vindstille og alle toppene smilte til oss. Litt nedenfor overgangen mellom Hellstugubreen og Vestre Memurubre var det noen som hadde rigget seg til med en lavvuleir for påsken, og skispor i alle retninger på breen tydet på at de hadde utforsket litt av hvert. Vi svingte etterhvert vestover rundt Søre Hellstugubrehesten før vi nøt en lengre rast i solveggen under toppen på denne. Her oppe i denne høyden var breen dekket av et jevnt tynt lag med tørr snø, noe som ga et herlig skiføre fritt for den ujevne skavlete overflaten som er så vanlig i fjellet. Vi passerte den vesle breforskningshytta til NVE på veien opp til skaret mellom Midte og Store Hellstugutind. Her var det av med skiene, før vi gikk de siste snaut 200 høydemeterne til fots. Vi var ikke de første som hadde vært her den dagen, tydelig tråkk gikk opp fjellsiden til toppen. Nedover holdt jeg et adskillig mer forsiktig spor enn enkelte Telemarksvåghalser som hadde kjørt temmelig bratt ned fjellsiden. Nede ved hytta til NVE oppdaget jeg at jeg hadde glemt vottene oppe i skaret og måtte pent ta meg en tur til opp. Søre Hellstugubrehesten ble besteget, mens på Nordre ble det til at jeg snudde uten å komme meg til topps (denne gangen). Nedkjøringene til Memurubu gikk som en drøm til å begynne med, men nedover Memurudalen gjorde stadig råtnere snø det nokså slitsomt.
User comments