Skagastølsryggen (13.08.2011)  

Skagastølsryggen - ryggen over alle rygger i Jotunheimen

© Statens Kartverk

Lars, Harald, Gjermund og undertegnede forlot Valdresen i mørte'n for å prøve oss på denne flotte storturen. Sommeren hadde stort sett vært begredelig, men denne lørdagen så det bra ut. Vi tok i alle fall sjansen.
Litt over kl. 5 stod vi klare i grålysninga ved Turtagrø. Mange timer, høydemeter, klyving og spennende fjellpassasjer lå foran oss.
Opp til Tindeklubhytta gikk det småtungt men greit. Et følge på to med guide fra Norgesguidene passerte oss her og rent ubevisst stresset nok det litt. V-skardet er en flaskehals, og man ønsker ikke altfor mange taulag foran seg her.
Det blei lite pauser oppover. Vi gikk forbi Nørdre Skagastølstinden i flanken, men måtte selvsagt oppom toppen. Her kom et kjærestepar som var tidlig ute og smatt videre i retning Nebbet.

V skardet

© Morten Helgesen

Vi var helt nødt til å ta oss en liten pause, før ferden kunne gå videre. I samme øyeblikket kom det guidede laget og gikk forbi oss langt nede i flanken. Det var ingen som hadde behov for Nørdre Skagastølstinden der nei.
Vi kom omtrent samtidig med disse opp til Nebbet. Kjæresteparet var første lag i løypa, og litt usikre på veivalgte som vi var, hadde vi ingen problemer med å slippe laget med guiden foran oss.

Det tok sin tid med kjæresteparte, og guiden smøg seg etter hvert elegant forbi disse og var snart først i løypa. Omsider var det vår tur. Et lag på 5-6 stykker ankom like bak oss, det var i alle fall veldig greit å være foran dem (ekstremt greit skulle det vise seg senere).
Standplass ble smett i hop og Gjermund fikk æren av første taulengde. Det var nok litt brattere og utfordrende enn det kunne virke, selv om vi nå visste nøyaktig hvor vi skulle gå. Det
ble en del trøkking og famling, men omsider kom støtet forbi cruxet og Gjermund var oppe på ei horisontal hylle i veggen med standplass.

Så var det min tur. Kom greit opp, men også litt overrasket over et parti som var tilnærmet vertikalt. Med et par varmegrader, vind, klam skodde i veggen og halvtung sekk på ryggen er bevegeligheten litt annerledes enn man kanskje er vant til.
Kom meg da nå opp, selv om jeg måtte bruke kneet på dårlig-stil-vis et sted. Da Harald skulle til, måtte litt taukil rettes før vi var i gang igjen.

Med fire stykker var det greit med litt effektivitet, så jeg gikk raskt i gang med å lage en ny standplass for 2. taulengde, og etter hvert kunne Lars kjøre på oppover der. En flott taulengde, en god del lettere enn den første, men herlig utsatt (i alle fall bundet inn i et tau føltes det slik).
Etter denne var vi i praksis oppe på Berges Stol. Et lite punkt litt lenger oppe mot Midtre, gjorde at tauet kom frem igjen, og alle utenom Lars benyttet seg av det opp her.

Så var vi oppe på Midtre! Strålende fornøyde alle sammen, kanskje med det bredeste gliset av alle på Harald. Været var fortsatt ganske skyet og så langt en skuffelse, men enkelte blå hull i skylaget og noen solgløtt ga håp.

© Morten Helgesen

Skagastølsryggen

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

Turen videre bortover ryggen ble morsom. Nesten konstant luftig og stedvis utsatt. Allerede rett etter Midtre måtte det klyves litt ut mot stupet i øst, og litt lenger ned på eggen kom et par litt utsatte klyvepunkt rundt grad 2.
Disse gikk greit for alle, med mental hjelp og "spotting". Vi fant greit den vesle omgåelsen i østsiden og nærmet oss kjapt Halls Hammer hvor neste utfordring og spenningsmoment ventet.
Jeg hadde gått ryggen tidligere motsatt vei, men aldri stiftet nærmere bekjentskap med den vanlige omgåelsen over Patchells sva, så det skulle bli spennende. Lars hadde allerede booket inn ledeoppdraget her og føk i forveien, gira som en unge.
Lars lot seg litt motvillig overtale til en liten matpause før Patchells sva (den hadde du nok godt av, tenke åssen det hadde blitt om den hadde blitt droppet i tillegg).

Patchells sva

Standplass var enkelt å sette og svaet var overveiende tørt, men et lite tau med håndtak hang der så fristende. Fall ville uansett gitt en slags pendel, så alle valgte å ta tak i "håndtaket". Lars klatret seg videre diagonalt oppover i fjellsiden, og så fulgte vi på alle sammen. 2. og 3.-mann i hver sin halvdel av første tauet og sistemann i nytt tau som 3. mann hektet på sela.

‹

›

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

Vetle Skagastølstinden og en ekstra bonustopp

© Morten Helgesen

Det var en fornøyd gjeng som kunne konstatere at turens største vanskeligheter var over, men tiden hadde gått fort og enda var det et stykke til Vetle Skagastølstinden. Etter litt småklyving nådde Lars frem til nok et punkt jeg hadde fortalt om. Her går en småløs utsatt omgåelse ut i vestsiden. Med fuktig og lett snødekket fjell, var det ingen som hadde veldig lyst på den. Vi rigget i stedet standplass og klatret en kort, ikke spesielt vanskelig, taulengde rett opp hammeren og nå var det omsider klar bane til toppen.
Været hadde stort sett gjort sitt, og grå skyer dominerte nå omgivelsene våre. Vinden hadde også tiltatt noe. Etter en kort diskusjon fikk jeg tross litt skepsis overtalt de andre til å gå videre til Sentraltind. Slik en utilgjengelig topp så nære, var et argument som slo an. Jeg gikk i forveien for å sette standplass mens de andre spiste, slik at vi skulle spare litt tid. Snøen gjorde at i grunnen alle syntes det var greit med tau den enkle hammeren opp til Sentraltind. Besøket på toppen ble pinlig kort, det dreide seg om å touche varden i fart og så var returen i gang.

© Morten Helgesen

Lang retur fra Sentraltind til Valdres

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

Vi hadde nå kun et par timer igjen før det ble mørkt, så det var ingen tid å miste. Med to tau gikk jeg i forveien, over Vetle og forberede en kort rappell på passasjen rett nedenfor toppen. Innen de andre kom, var jeg allerede nede. Andremann rappellerte med det andre tauet som jeg straks fikk og gikk videre med mot Halls Hammer.
Samme prosedyren ble fulgt hele veien ut ryggen og slik gikk det i grunnen ganske fort. Vinden var nå betydelig friskere og været mer truende. Vi møtte to små grupper på returen, begge hadde planlagt å overnatte i høyden. Ingen misunnelse og spore hos oss nei. Så ut til å bli ganske friskt vær etter hvert. (Noe det i ettertid også viste seg å bli.)

Nede på Berges Stol tok vi igjen laget som var bak oss i V-skard køen. De hadde kommet omlag halvveis mellom Midtre Skagastølstinden og Halls Hammer før de snudde. Det var derfor en stor lykke at vi havnet foran dem i køen opp fra V-skardet, ellers tror jeg vi med våre litt begrensede ferdigheter (les: ikke gode nok til å klatre forbi) ville måtte droppe mye av planene.
De holdt på med en 2-taus langrappell. Festet var rett i en slynge, som satt i en blokk langt innenfor kanten og som om ikke det var nok, løp tauet gjennom en lang sprekk ut mot kanten. Jeg fikk inntrykk av at de i fullt alvor hadde ment å få med tauet ned igjen, men uansett hvor mye de halte og dro, rikket det seg ikke.
Kjekt for dem at vi kom og enkelt kunne bare hekte av hele slynga dems og kaste ned. Vet ikke hvor gira de hadde vært på å klatre opp igjen, og 2 langtau hengende igjen ville vært en dyr tur.

Vi valgte en kort rappell på snaut 10 meter først ned til en hylle. Her valgte vi, for å være på den sikre siden å forlenge slyngefeste en god del i forhold til det som var der fra før av i tillegg til å bruke karabinere mot tauet.
Nå lå festet fritt utfor kanten og med 60 meter til rådighet på ca. 40 meter rappell kunne vi også gå et stykke opp på andre siden for å dra det ned. Tauet kom da også ned som var det smørt med vaselin.

Halvskumt, mer eller mindre slitne alle mann, var det etter taukveil bare å psyke seg opp til en lang retur. Ura ned fra Nørdre Skagastølstinden i mørket gikk utrolig nok uten uhell, men mot slutten begynte det seriøst å røyne på. Lars hadde turpromille og Gjermund var ikke helt på topp han heller. Det var det vel forresten ingen som var, men Harald kviknet veldig til etter å ha hatt en liten down etter Skagastølsnebbet. Selv synes jeg det gikk overraskende bra, men det var utrolig deilig å vrenge av seg de klamme turfillene ned på parkeringen.

Kjøreturen hjem ble en liten kamp. Tror det var første gang Lars ikke har sittet bak rattet når hans bil har vært i aksjon på turer til eller fra fjellet, og det sier sitt om ståa der i gården. Vi tre andre måtte alle ta vår tørn for at det hele skulle gå rundt.

Mye slit, men også utrolig mye opplevelse som vi har levd på i ettertid.

Flere bilder

• Skulle du mot formodning ha lyst til å se en god del bilder til fra turen, kan du gå inn på Fjelletibilder, skrive SKA1308 i søkefeltet oppe til venstre og klikke på søkeknappen.

© Morten Helgesen