Skåla (24.06.2001)

Etter å ha tilbrakt lørdagen med å kjøre inn og ut av trange vestlandsdaler for å besøke forskjellige brearmer på Jostedalsbreen, bestemte vi oss får å få litt mosjon denne søndagen. Vi hadde lenge hatt lyst til å bestige Skålatårnet, men det er langt hjemmefra og godvær her vest har tradisjonelt vært forholdsvis sjelden vare.
Etter en god frokost på Tjugen camping hvor vi hadde overnattet ruslet vi de få hundre meterne bortover veien til starten på selve stien. Klokka var ennå ikke 10 denne søndagsmorgenen, og de fleste sov vel ennå etter St. Hans feiringen kvelden før. Det hadde jo vært en nydelig kveld for St. Hans feiring. En tysk motorsyklist stoppet og begynte å gå rett bak oss. Ellers var vi alene.
Man ser ikke toppen nedenfra, og det kan kanskje være like greit, for det er en lang oppoverbakke man har foran seg. Iflg. Erik W. Thommessen i boken Kremen av topper er det bare Store Kalken (1880 moh) ved Sunndalsøra som har en lengre oppstigning. Været var lettskyet og sola holdt seg borte, noe som var like greit opp de første svettende bakkene. Tyskeren forsvant etterhvert et stykke bak oss og vi innbilte oss plutselig at formen ikke var så verst som vi trodde. Litt senere traff vi en Belgier som etter å ha fått oss til å ta et bilde av seg, umiddelbart distanserte oss. Det var nok altså bare en innbilning det at formen ikke var så verst. Bortsett fra noen pustepauser holdt vi det jevnt gående nesten opp til Skålavatnet, men her var det duket for en pause med påfyll av energi. Tyskeren hadde også holdt koken bra og han kom snart bort til oss for å prate. Julia holdt sin tyske identitet skjult med vilje og det gikk på engelsk.
Etter en kort pause sa vi farvel til Tyskeren eller Udo som han fortalte oss at navnet var. Litt lenger oppe, omtrent ved snøkanten stod Belgieren som for øvrig het Ben og ventet. Han var ikke sikker på dette med snø og lurte på om han kunne slå følge, han mente man kunne kanskje falle gjennom huller i snøen. Vi prøvde å forklare ham at det var på isbreer og at dette bare var vanlige snøfelt. Men han var uansett glad for å få følge virket det som.
Han deltok på en forretningskonferanse ved hotell Alexandira i Loen, men skulket denne for å få seg en fjelltur.
Selv om det hadde vært lite snø i området denne vinteren var det såpass tidlig på sommeren at snøen ennå lå i rikelige mengder. Vi fulgte vardene. Vi ble snart passert av en nordmann som kom fort bakfra. Han fikk fort kallenavnet "joggeren" etter tempoet han holdt. Ganske plutselig dukket Kloumannstårnet opp i siktet og fra vi fikk øyet på det var det baret et par minutters gange frem til inngangsdøra.

Været var som bestilt. Sola hadde holdt seg unna under hele den anstrengende oppstigningen, men nå - som på kommando - sprakk skylaget plutselig opp. Etter en kort tur opp til snøskavelen bestemte Ben og Julia seg for å gå bort til tårnet for å spise, mens jeg fortsatte bortover mot Stryneskåla. Jeg fulgte kanten på oversiden av Skålabreen bort til og opp på toppen. Herfra var utsikten om mulig enda noen hakk flottere enn fra tårnet. Jeg knipset en håndfull bilder før jeg returnerte til tårnet hvor tyskeren Udo i mellomtiden hadde kommet seg opp.
Sammen holdt vi følge nedover, og for Ben som ikke hadde noen erfaring med snø, var det svært gøy å rutsje ned snøfeltene.
Et par timer senere kunne vi nyte en is på Tjugen camping i stekende sommervarme. Vi kjørte Ben bort til hotellet før vi tok et forfriskende bad i Loenfjord som et verdig punktum på en kjempeflott dag.