Høgeloft (23.03.2002)

Dette året skulle vi til Tyskland i påsken, men avreise var ikke før onsdag og da værmeldingen var riktig så lovende var det ikke noe å lure på: Vi pakket sekkene og reiste til Filefjell.
Vi var tidlig ute og kunne nyte morgensolen, naturen og roen nesten alene. Uten å vite om de flotte skiløypene som strekker seg fra Filefjell og inn til Sulebu valgte vi kursen etter mottoet: Rett luftlinje er det beste. Vi fikk en fin, noe tung tur (fulle sekker) men valgte en annen vei tilbake da vi senere oppdaget at det gikk firedoble, perfekt preparerte spor inn til Sulebu.

Vel fremme ved Sulebu nøt vi en god pause i solveggen. På hytta var det lite liv, den første morgenfuglen var så vidt å se, ellers var det rolig. Den karakteristiske Suletinden (1780 moh) hadde vi sett allerede fra parkeringen, men først nå kunne vi ane noe av Høgeloft massivet i sør. Sola skinte fra klar himmel, et 5 cm lag med nydrysset puddersnø oppe på skaren og en håndfull minusgrader var "settingen" til denne drømmedagen.

Kvisteløyper og scooterløyper gikk i alle retninger fra Sulebu, men vi valgte det som tilsynelatende var den korteste ruten: Sydover langs Sulefjellet i retning Sulevatnet. Vi tok det med ro, men likevel gikk det nokså fort unna, og det hjalp selvsagt at vi hadde satt igjen sekkene ved Sulebu.
Vi peilet oss inn på demningen i nordenden av vannet, og planla å krysse vassdraget oppe på dammen, men disse planene ble hindret av en port med hengelås. I stedet ble vi henvist til en snøbru over det ellers åpne vassdraget.
Sola begynte å varme, men snøen holdt seg.
I solveggen innunder dammen nøt vi en lang pause, mens vi koste oss med nye utsikter ned dalen mot Bleia (1821 moh) og Masseringsnosi, en bratt kolle på motsatt side av dalen vest for Høgeloft.

Selve toppen på Høgeloft var ennå ikke å se, men vi visste at ca. 500 høydemetre fortsatt lå foran oss. Vi skrådde opp fjellsiden mot syd og sydvest opp over et band før vi kom ned på det høytliggende Knipenborgtjernet. Nå kunne vi for første gang ordentlig se selve toppen, men ennå var det et stykke igjen. Utsikten ble stadig mer vid og mer og mer av Jotunheimen brettet seg ut i nord. Skiføret holdt seg veldig bra, selv om det ble noe mer skavlete mot toppen.
Nærmere toppen møtte vi for første gang andre folk. Noen hadde kommet fra Suleskardet, mens de aller fleste var gått opp fra Eldrevatnet ved riksvei 52 i sørvest, en nokså mye kortere tur.

Vinden glimret nesten med sitt fravær ved den vakre, "snønålkledde" toppvarden, og utsiktsinntrykkene i alle himmelretninger ble grundig sugd inn - og selvsagt: en god del bilder ble knipset.

Med de nydelige snøforholdene som rådet var nedkjøringene bare en fryd og det tok ikke lang tid før vi igjen var nede ved demningen, men tiden går fort når man har det bra og skyggene begynte allerede å bli lange. Langs Sulefjellet tilbake mot Sulebu gikk vi i kalde skygger samtidig som vi begge begynte å bli nokså slitne. En god varm sovepose og varm mat var de dominerende tankene resten av turen.

Vel fremme ved Sulebu laget Julia mat inne på den fulle hytta, mens jeg slo opp telt og isolerte med snø (hørte jeg typiske kjønnsrollefordelinger?).