Stølsmaradalstinden (27.07.2002)

Dagstur fra Fagernes til Stølsmardalstind

Det var helg, været så ut til å bli bra og vi funderte på hva vi skulle finne på. Jeg og Julia hadde ikke vært på topptur sammen denne sommeren ennå, så vi ville gå på topptur, men hvor?
Jeg hadde lenge hatt lyst til å gå innover mot Hurrungane fra syd, og vi bestemte oss for å prøve på den litt bortgjemte Stølsmardalstinden. En av de lettere toppene i Hurrungane, men med en lang anmarsj, i alle fall på sommeren.

Vi stod opp tidlig og kjørte i retning Årdal. Skyer befant seg imidlertid på alle mulige steder hvor meterologene hadde sagt at de ikke skulle være, og humøret sank noe.

Mellom Årdal og Turtagrø går det bomvei, pengeinnkrevningen skjer på toppen slik at alle som skal på dagstur mindre enn halve veien slipper å betale. Det nøt vi godt av denne dagen. Vi parkerte ved Murane i ca. 1000 meters høyde et par km. syd for bommen på toppen.

Tunge skyer hang som grå gardiner foran toppen på Store Austabotntind, en topp man ellers ser godt fra syd. Vi gikk gjennom lyngen med sånn noenlunde i retning Gravdalsbandet. Ikke mer enn en snau halvtime etter at vi startet begynte sola å titte gjennom stadig større hull i skydekket samtidig som tåkesløret rundt toppene på Austabotntindane trakk seg stadig lenger oppover. Det var tid for avkledningspause. Julia fotograferte Øyetrøst (blomst), mens jeg fotograferte Austabotntindane i det skyene trakk seg bort fra toppen.
Det meste av snøen var allerede smeltet og vannføringen i Austabotnelvi var derfor bare middels og det var greit å finne et sted å krysse denne på. Vi valgte å krysse elva for å kunne holde en så rett linje som mulig innover mot Gravdalsbandet, samtidig som vi syntes å kunne se antydninger til sti på andre siden av elva. Og ganske riktig. På andre siden av elva gikk et svakt tråkk.

Terrenget var lettgått og vi kunne holde et høyt tempo, noe som var bra så lenge anmarsjen er så lang som den er til Stølsmaradalstinden. Stien mistet vi etterhvert, men det gjorde ikke noe, det var nesten like behagelig å gå fritt i terrenget. Kun gress, lyng og stein. Ikke noe grov urd, eller høyt buskas.
Vi passerte på nordsiden av Austabotnvatnet, mens vi av og til skottet opp mot Søre Austabotntind med sin steinurdekte sydrygg og forrevne toppegg.
Vel gjennom Gravdalsbandet satte vi oss ned og nøt nye utsikter i sola. For en herlig dag. Blå himmel overalt. Samtidig varslet skumel fjærskyer om at en annen værtype kunne være på veg, så det vi turde ikke sitte for lenge.

Fra Gravdalsbandet gikk vi nordover på en bred hyllelignende formasjon et stykke ovenfor dalbunnen. Her var terrenget også lettgått, vekselvis mose, gress og glattskurt fjell. Det var vanskelig å ta øynene vekk fra Austabotntindmassivet. I sangen til Herodes Falsk heter det seg at alle fine damer har ei stygg veninne, og om fjelltopper kan man som regel si at alle fine fjell har ei "stygg" side, eller i alle fall en kjedelig side, men Store Austabotntind, nei - Den ser vill og tiltalende ut fra alle kanter, og det var morsomt å kunne betrakte den her nede fra, en helt ny vinkel for oss. Store Ringstind var heller ikke tapt bak en stol, med sin ville vestvegg. Mot disse to toppene var vårt turmål mer beskjedent. Fra dene kanten ser Stølsmaradalstinden ut som en forholdsvis massiv, noe kjedelig bredskuldret koloss. Vinkelen man betrakter et fjell fra, kan ha alt og si for dets skjønnhet og villskap. Jeg husker ennå godt 17. mai på bandet mellom Midtre- og Store Ringstind, da Stølsmaradalstinden dukket opp i syd. Snødekket og spiss som en haifinne ruvet den den gangen.

Vi rundet høyde 1414 moh, på venstre side og skrådde ned mot Gravdøla og krysset denne rett på nedsiden av endemorenen fra den Vesle istiden. Her inne i Gravdalsbotnen er det nesten skremmende å se hvor mye breene har trukket seg tilbake. Når man står ved morenen og skuer innover den enorme, steinfylte botnen og forestiller seg at alt dette var fylt av is! Når man så skotter opp mot Austabotntindane og ser det som er igjen av denne breen: En liten rest mellom Store Ringstind og Store Austabotntind, og en klatt oppe på bandet mellom Ringstindane. Det er vel ikke mer enn 10% av det volumet breen en gang må ha hatt akkurat her. Hvor lenge vil det finnes breer her i disse syd og østvendte fjellsidene?

Etter å ha krysset elva gikk vi i en bue litt til venstre og så på skrå opp på venstre side av ei snøfylt renne. Vi holdt nokså langt til høyre opp mot et punkt som nedenfra så ut som det bratteste, men det løste seg veldig greit opp ved nærmere kontakt. Denne passasjen var sogar delvis dekorert med vegvisende varder.
Ovenfor det bratteste punktet svingte vi mot venstre (nordøst) hvor vi måtte opp 300 høydemetre gjennom til dels temmelig løs, men ikke altfor bratt steinurd, før vi med ett stod oppe i skardet mellom de to toppunktene på hhv. 1993 moh. og 2026 moh. Vi studerte snørenna ned mot Stølsmardalsbreen som folk bruker til bestigning også om vinteren og konkluderte med at det i alle fall er en ganske bratt adkomst.
Fra skardet behøvde vi kun et par minutter opp til toppen. Vi hadde ikke sett et menneske hele dagen. Vi kunne heller ikke skimte noen på de andre toppene med unntak av et eneste taulag på Store Ringstind. Merkelig, og det på slik en toppdag i Hurrungane.
Tilbake i skardet nøt vi en lang rast i sola med Store Skagastølstind midt i mot. Herlig! Og da vinden ble for kald for oss begynte vi på returen. Det viste seg at vi hadde hatt kjempeflaks, for da vi var et lite stykke nede i steinura forsvant sola bak et tett skyteppe som kom sigende inn fra sydvest. Sola viste seg ikke mer den dagen. Returen ble lang, men i det lettgåtte terrenget gikk det likevel fort.

Stølsmaradalstinden fra Murane kan anbefales for alle som liker å gå på topper, men også litt mer enn det. Man får en lang og flott anmarsj, i lettgått høyfjellsterreng med stadig vekslende landskap, man går i to forskjellige dalføre og man kommer opp på en 2000 meterstopp med fantastisk utsikt i de fleste retninger. Inn i de ville Hurrungtoppene i nord og vest. Mot vestlandet i sydvest. Filefjell / Valdres i syd, og Jotunheimen i øst. Ganske fredlig er man nesten garantert og få det også. Det er ikke mange mennesker her inne. På vår tur, en nydelig julilørdag, møtte vi bare ei rypemor og en snøspurv hann på nært hold. I tillegg hørte vi en mengde steinskvett.

Vi holdt et bra tempo inn til, og ut igjen fra foten av fjellet, men tok det til gjengjeld temmelig med ro opp og ned selv fjellsiden. Til sammen med pauser brukte vi 8 timer. Selv for sprekere folk enn oss, går det nok fort en 6 timers gåtid alt i alt. Det er en lang anmarsj, anslagsvis 10 km. hver vei og til sammen mer enn 1000 høydemetre netto.

Tilbake ved bilen kunne vi fastslå at den grå gardinen igjen var dratt fram foran Austabotntindane og vel vitende om at vi hadde fått med oss det beste av dagen satte vi oss i bilen og startet på turen tilbake til Fagernes.