Nørdre Soleibotntind (06.07.2003)

Etter gårsdagens tur over Austabotntindtraversen var stemningen litt mer variert. Pål hadde vonde knær, Henrik hadde fått nok for en stund av luftige turer og jeg var sliten etter gårsdagens tur. Tor Erik måtte skuffet konstatere at det ikke var stemning for å bestige Store Skagastølstind som planlagt. Som alternativ foreslo jeg Nordre Soleiebotntind. Pål ville ikke være med, Henrik ville være med til Lauvnostinden og Julia ville rusle en tur for å ta noen bilder å slappe av litt.

Vi parkerte på det høyeste punktet ovenfor Turtagrø og ruslet rolig innover flatene mot nordvestryggen på Lauvnostinden. Det var et flott og absolutt avslappende terreng å gå i. Slitet tok først til en 2-3 km senere da vi tok fatt på ryggen opp. Julia forlot oss her, mens jeg, Tor Erik og Henrik svettet oss oppover mot Lauvnostinden. Ca. 2 timer etter start var vi på toppen. Den brede ryggen smalnet med ett av til en egg. På venstre hånd var det stupbratt ned i Ringsbotnen.

Tor Erik og jeg fortsatt videre bortover den smale ryggen. Etterhvert ble det stopp. På andre siden av skaret mot toppen fikk vi øye på 3 klatrere i ferd med å forsere en hammer opp mot foten av nordryggen. Da Tor Erik var ute ved kanten ropte de at vi befant oss ved 10 metersrapellen og at "stien" gikk ned på vestsiden av eggen. Vi gikk litt tilbake og ned et tydelig tråkk som etterhvert førte oss inn i ei løs renne. Et stykke ned i renna var det en stor fastklemt blokk med snaue 2 meter luft på nedsiden. Her var det bare å ta godt tak i blokka, satse på at den forble fastkilt, legge seg bakover og finne et eller annet å sette føttene på. Litt lenger nede i renna måtte vi runde ut mot venstre. Tor Erik passerte et hjørne hvor man ble presset litt utover, med 5-6 meter bratte på nedsiden. Jeg foretrakk å klyve over dette punktet. Tor Erik klatret opp til de andre klatrerne, mens jeg allerede skjønte at skulle det bli noe, så måtte det bli bort i vestflanken og opp snørenna mot skaret mellom Nordre og Store Soleiebotntind.

Traversen bort til snørenna var full av ustabile og løse steinmasser, absolutt ikke noe behagelig å gå i. Snørenna var bratt, 35 grader er den beskrevet å skulle være, og det stemmer sikkert det, muligens noen grader brattere helt øverst. Snøen var imidlertid forholdsvis myk og fin, og støvlene fant godt feste. Med isøks og votter i tillegg gikk det greit. Tor Erik som verken hadde isøks eller votter forsvant snart ut av renna og klatret opp fjellet på venstre side av denne. I mellomtide gjorde klatrerne på nordryggen dårlig fremskritt. Eggen så vanskelig ut. Flere små tagger måtte passeres før de kunne begynne på selve ryggen opp mot toppen.

Vel oppe i skaret, konkluderte Tor Erik fort med at vi etterhvert måtte ut til venstre. Vi gikk litt opp ryggen til en bratt hammer som sperret veien og fulgte fjellet en 15-20 meter ned på venstre side. Her sikret jeg Tor Erik oppover en liten taulengde, som etterhvert viste seg å være svært enkel, opp til eggen. Mens Tor Erik sprang videre bort til toppen for å sjekke om det "var noe for meg å prøve på", kom de andre klatrerne forbi. De hadde avbrutt klatringen sin, og kom nå opp via ei renne rett under toppen og svingte til høyre og bort til der jeg stod og sikret via et lite hakk på høyre siden av renna. Den var grei å gå mente de, og kan være et alternativ dersom snørenna er isete og stegjern mangler. De hadde imidlertid brukt så mye tid at de bestemte seg for å droppe hele Nordre Soleiebotntind. Jeg fulgte etterhvert Tor Erik opp til eggen. Det siste stykket bort mot toppen ble det litt mer utsatt. Først traverserte jeg på venstre side av eggen et stykke, før jeg jeg klatret 3-4 meter opp det siste stykket. Takene var gode og fjellet var tørt, men falle - det burde man ikke gjøre.

Tilbake fulgte vi samme rute, og kom etterhvert i tidsnød siden vi hadde lovet å være nede igjen klokka 16. Klokka 16 var vi på toppen av Lauvnostind, men med en "sluttspurt" på under timen var vi innenfor tilgivelsens rammer. Fra parkeringen bar det rett til Årdal og utepizza. Kanskje ikke verdens beste pizza, men der og da smakte det himmelsk...