Holåtinder (13.04.2001)

Dagstur til Holåtinder påsken 2001

Klokka syv ringte vekkerklokka, ja du leser riktig, denne dagen ville vi ikke komme for sent i gang, og hadde stilt klokka på vekking til tross for at det skulle være ferie.
Vi var de første inne i matsalen til frokost. Gjestene på Sota Sæter denne påsken var for det meste fastboende eldre, samt en god del barnefamilier, og disse hadde tydeligvis ikke noe inderlig ønske om å være først til frokost.
Vi var faktisk nokså alene under hele frokosten. Nøkkelen deponerte vi i resepsjonen og sa at vi ville være tilbake igjen til kl. 9 om kvelden.
Det var bare en dagstur, men med en stor fotobag, klær og en del sikkerhetsutstyr ble sekken fort tung likevel, og det var uvurderlig å ha feller på skaresnøen opp de bratte bakkene i starten.
Været var ikke slik metereologene hadde sagt, og som vi håpet på. Det var delvis overskyet, og det blåste en iskald vind fra nord. Vi mistet ikke motet av den grunn og fortsatte ufortrødent opp den laaange stigningen. Oppe ved utløpet av Sottjørnin tok vi en kort rast. Solen begynte å titte gjennom skyene og vinden hadde stilnet noe. Bortover flatene lå det et innbydende teppe av puddersnø og bare ventet på at skiene våre skulle skjære seg gjennom.
Stadig nye fotomotiver dukket opp og både Tverrådalskyrkja, Tundradalskyrkja og den vestligste Holåtinden ble behørig fotografert.
Dagen før hadde vi truffet på en gruppe Skjåkværinger (umiskjennelig dialekt). De skulle overnatte på en hytte tilhørende Skjåk fjellstyre like ved Sottjørnin, og nå etter å ha gått 750 høydemetre kom vi inn på sporene deres der de hadde startet friske og utvilte. Snakke om "tjuvstart".

Vi gikk den ruten som på kartet så mest økonomisk ut, men på grunn av lite snø i Breheimen denne vinteren med mye steinur som lå utildekket, viste dette seg i ettertid å ikke være den lureste veien.
Vi gikk nord for høyde 1591 moh, ned til Grøntjørni før vi begynte på den lange bakken opp mot Ytre Gjelhøi (1943 moh). Feste begynte å bli dårlig og det ble ganske mye sikk sakk gåing før vi omsider, slitne, stod ved kanten av Holåbreen.
For første gang så vi nå alle tre Holåtindane. Tre "små" hatter som ligger der på rekke og rad mot breen. Breen var skavlete og ujevn med en veldig kompakt og tørr snø som ga veldig dårlig gli. Vi svingte mot syd og den vestligste Holåtinden (2039 moh). Først måtte vi bratt ned på breflata før vi begynte en lang slak stigning opp mot en snørygg som strakte seg nesten helt til topps. Før det siste stykket til topps tok vi av oss skiene og gikk til fots. Alle skyene var fordampet og det var en fantastisk utsikt fra toppen. Mot Jostedalsbreen med Lodalskåpa (2083 moh) sentralt. Mot Tafjordfjella og Reinheimen med bl.a. Pyttegga (1999 moh) og Gråhø (2014 moh). Lenger borte kunne Dovrefjell ses, og i syd selvsagt Jotunheimen med Hurrungane som det fremste blikkfanget. Snø, breer og tinder på alle kanter. I tillegg, rett i syd: Den ville, dype Fortunsdalen.
Det var dessverre alt for kaldt til å bli lenge på toppen. Vi tok bildene vi ville ha før vi skyndte oss ned igjen. Julia var etterhvert fornøyd med prestasjonen og jeg så heller ikke noen grunn til å stresse avgårde alene for å rekke alle tre toppene. Vi ble enige om å renne ned til foten av den midterste og høyeste Holåtinden (2047 moh) og forsøke å finne en rasteplass i le for vinden der, så kunne jeg gå alene opp til toppen mens Julia slappet av i sola.

Ved foten av midttoppen traff vi på gruppen med Skjåkværinger igjen. De hadde startet med den østligste toppen og jobbet seg nå vestover. Julia begynte å grave en "lunsjbenk" mens jeg skyndte meg opp på midttoppen for å få med meg den også i samlinga.
Vel nede igjen var det skjønt å få i seg litt varm drikke og energi etter en hel dag uten stort med næring i det hele tatt.
Det var vindstille en liten stund, men det tok ikke lange tiden før vinden fant oss igjen og vi måtte pakke sammen før vi frøs fast.
Ute på breen igjen dukket det opp stadig nye fotomotiver og det ble flere stopp mens sola stadig sank lavere på himmelen og laget lenger og lenger skygger.

Fra kanten av Holåbreen valgte vi en annen vei ned enn opp. Vi kjørte ned i kanten av breen som munner ut i Grøntjørni. Nesten 400 høydemtre i 20 cm dyp, vanvittig lett, puddersnø. Definitivt et av høydepunktene denne dagen. Videre gikk vi en litt annen vei. Den var litt lenger, men vi unngikk til gjengjeld alle partiene med steinur.
På kanten ovenfor Sota begynte vi å merke at vi hadde vært lenge på beina og de siste 700 høydemeterne ned til Sota Sæter ble en møysommelig prossess på stive ben og dårlig underlag. Men vi kom oss omsider hele ned og var fremme litt før 9, nesten 12 timer etter at vi startet.
Resten av nistematen ble fortært som middagsmat, og Julia koste seg med medbrakt vin på rommet.
Det ble ingen sen kveld denne kvelden heller.