Soleibotntinder (16.07.2003)

Solnedgangstur til Soleiebotntindane

Vi hadde planlagt denne turen ei tid. Å stå på toppen av Store Soleiebotntind mens kveldssola satte sin glødende spotlight på Hurrungane var noe vi trodde kunne bli en stor opplevelse.

Store Soleiebotntind

Etter å ha avlyst turen en uke tidligere reiste vi rett fra jobb denne onsdagen. Jeg var nettopp kommet tilbake fra en todagers tur inne ved Gjendebu og hadde pådratt meg et par leie tågnagsår, og var spent på hvordan denne turen skulle forløpe, men prøve - det ville jeg. Etter å ha blitt ristet godt, på den mildt sagt humpete veien fra Årdal i retning Turtagrø en halvtimes tid var vi fremme. Enkelte truende bygeskyer hang rundt oss, men sola så ut til å være den dominerende kamphanen. Å putte føttene i de stive støvlene var smertefullt, og det var med litt stiv og haltende gange turen begynte. Julia som hadde vært her for halvannen uke siden førte an. Vi brød oss ikke om å følge vardingen som også begynner rett på sydsiden av broa, men gikk rett opp mot høydedraget ovenfor, før vi bøyde litt mer av mot høyre i retning Bukkanosi. På vei opp mot den nevnte Bukkanosi forserte vi et par større snøfelt før vi kom opp på den markerte ryggen. Her her vegetasjonen allerede i lav høyde nokså karrig, og steinura blir tidlig dominerende. Lettgått var det i alle fall, kanskje en tanke for varmt i kveldssola. En skulle ikke tro en var i høgfjellet etter temperaturen å dømme. Vi fulgte den merkede ruta opp bratthenget og vant raskt høyde. Midtveis oppe i ura møtte vi et par som hadde vært på en tidlig kveldstur og nå var på vei ned igjen. Etter det hadde vi fjellet helt for oss selv. For en flott kveld! Bak oss blinket massevis av små fjelltjern i kveldssola, mens Austabotntind og Berdalsbreen på høyre hånd imponerte oss med sin villskap. På Berdalsbretjernet var isen allerede i ferd med å forsvinne, noe som er veldig tidlig. Stien slynget seg oppover steinura: først rett opp og så litt ut til høyre før den skrådde til venstre opp mot en bratt hammer. I høyre kant av denne hammeren var det bratteste partiet, en 50 nokså bratte meter hvor hendene av og til måtte tas i bruk. Den siste snaue halvkilometern mot toppen var det slakt steinete lende.

De sydlige Soleiebotntindane

Jeg fortsatte raskt videre mot de sydlige Soleiebotntindane, mens Julia fulgte et stykke etter. Ved varden som markerer den vanlige nedgangen mot S1 satte jeg fra meg sekken og tok med meg isøksa i tilfelle det skulle ligge isete snø i renna nedenfor. Det var bratt og ikke minst mye lenger ned enn jeg hadde trodd. Ikke spesielt vanskelig, men veldig mye løs stein og grus gjorde at konsentrasjonen og forsiktigheten var på topp. Halvveis ned mot bunnen av skaret forstod jeg at isøks var overflødig, så den ble lagt igjen. Nede i skaret var snøen stedvis helt borte. Jeg skrådde en 10-15 meter nedover i renna og kløv opp på andre siden. Det var overraskende greit, for det hadde sett litt bratt ut på vei ned fra Store Soleiebotntind. Snart hadde jeg to muligheter, å klatre videre rett opp noe som så enkelt ut, eller å skrå videre mot en varde som antydet veien. Jeg valgte det sistnevnte og rundet et lite hjørnet som så litt luftig ut, men det var gode tak og god friksjon. Jeg fortsatte videre rett mot S2 for å få med meg kveldssola der før den forsvant. Det gikk litt opp og ned, stedvis i sydflanken og stedvis oppe på eggen, men hele tiden overraskende enkelt. Opp mot S2 var det litt klyving før jeg endelig stod på toppen. Herfra så jeg godt den neste toppen litt bortenfor. Eggen bort dit så smal, men veldig grei ut, men jeg begynte å bli i beit for tid og droppet den siden det ikke er en topp med primærfaktor over 10 meter. Tilbake fulgte jeg eggen hele veien, noe som var litt mer luftig og som bød på noen småutfordringer i baklengsklatring, men aldri lange partier ad gangen. På et punkt rundet jeg ut i Ringsbotnsiden på noen store steinblokker jeg antok lå støtt og godt. Akkurat i det jeg gjorde det hørtes et enormt ras fra Store Ringstind eller Ringsbreen som virkelig drønnet mellom de steile fjellveggene. Det var ikke fritt for at det var litt ekkelt å klamre seg fast til noen store steinblokker ut i siden mot Ringsbotnen akkurat da.

På tilbakeveien svingte jeg oppom S1 før returen til Store Soleiebotntind. Det hadde lenge vært et flott kveldslys, men noen skyer og en lei dis i horisonten gjorde at vi ikke fikk oppleve den helt store solnedgangen. Nedturen ble en eneste lang pine der jeg gikk og stanget gnagsårene mot skotuppene, spesielt hver gang jeg mistet balansen litt i steinura og måtte ta et korreksjonsskritt. Det gikk seint nedover med oss og vi var ikke ned ved bilen før litt over halv ett. Med noen beskjedne fartsgrenseverskridelser klarte vi likevel å komme oss nydusjede i seng før halv 4 på natta slik at vi i alle fall fikk noe søvn før påfølgende arbeidsdag.