Falketind-Stølsnostind (24.08.2002)

Sommerlørdag på Falketind og Stølsnostind

August 2002 brakte med seg utrolig mye flott vær og selv om det ikke var planlagt noen fjelltur klarte vi ikke å sitte hjemme denne frilørdagen uten å reise på tur. Været var meldt bra og hvem visste når det igjen ville dukke opp en fridag med godvær?

Vi bestemte oss dagen i forveien for å stå opp riktig tidlig slik at vi ikke ville komme for sent tilbake. Vi skulle tross alt pakke foran Danmarksferien vår etterpå og reise på søndagen.

Kl. 03.00 ringte vekkerklokka. Halt svimeslåtte gikk det 20 minutter før vi kom oss på beina og litt over kl.4 satt vi i bilen på vei fra Fagernes til Tyin.
Natten var vidunderlig. Ikke en sky på himmelen. Stjerner og en nesten full måne. Vinden glimret også med sitt fravær. Lite trafikk på denne tiden av døgnet gjorde kjøreturen til en fryd og i grålysningen kjørte vi den siste biten inn anleggsveien fra Tyinholmen til "kraftverkshytta" under foten av Falketind.

Nokså nøyaktig kl. 6 begynte vi turen innover mot Morka-Koldedalen. Et par biler stod allerede parkert her inne. En gruppe hadde slått opp telt, mens en annen gruppe enkelt og greit hadde strødd seg utover steinstranden nede ved vannet.

Turen begynte med å krysse den skummende elva som kommer ut av tunnellåpningen her (denne overføringstunnellen fører vann over fra Gravdalen et godt stykke lenger nord i Jotunheimen) på en heslig betongkonstruksjon før breelva fra Falkbreen ble steingått. Stien ble her nokså utydelig og vi brød oss heller ikke stort med å følge den. Jeg trodde jeg visste sånn noenlunde retningen. I starten var det lettgått, før det etterhvert begynte å bære oppover mot vatnet på 1291 moh.
Av en eller annen grunn mente jeg å huske at vi skulle holde et stykke opp i siden over dette vannet, noe vi også gjorde, men den totale mangelen på sti, tråkk eller varder gjorde oss usikre. Det er jo tross alt en mengde mennesker som bestiger Falketind, og her er det stort sett merket. Altså måtte vi være på feil kurs. Var stien ovenfor oss? Neppe. Vi bestemte oss derfor for å ta oss nedover igjen. Og ganske riktig nesten nede ved vannkanten kom vi inn på tydelig sti.

Stien svingte etterhvert noe opp i fjellsiden og gikk bortover fjellsiden i overkant av noen bratte sva som strakte seg beint ned i det mørkeblå vannet. Ofte er dette vannet islagt til langt ut på sommeren, men det var allerede blitt sent i august, og dessuten hadde det vært en usedvanlig varm sommer.
Etter å ha gått slik bortetter den bratt fjellsiden noen hundre meter kom vi til et stort søkk. Her har det normalt ligget ei stor snøfonn sommeren igjennom tidligere, men bl.a. i 2001 og nå i år var den nesten forsvunnet. Det lå kun rester igjen. På en måte gjorde dette passasjen lettere, men det må være mer fasinerende å gå bortetter et snøflak som går rakt ned i et vann hvor det flyter små isfjell.

Snart var vi forbi det første vannet og tok fatt på nedstigningen til det såkalte Andrevatnet (1227 moh). Her passerte vi også vannskillet, for mens det første vannet drenerer mot øst og Koldedalsvannet, drenerer dette vannet vestover mot Vettisfossen og Utladalen.
Etter en vakker morgenstund med rødglødende sol på Hjelldalstind og Falketind var sola nå så høyt på himmelen at den også fant oss som gikk her nede i dalen langt under de majestetiske "daltårnene". Det eneste minuset var at et økende antall skyer nå så ut til å dukke opp fra ingenstedshen.

Langs Andrevatnet gikk vi på en bemerkelsesverdig god sti bortetter steinura, først det siste stykke bort mot breelva fra den sydlige Stølsnosbreen (kan man ikke ta feil av, det er den første og omtrent eneste elva som kommer ned fra fjellsiden når man går bortetter Andrevatnet) ble steinura så grov at stien mer eller mindre forsvant.
Vel gjennom den grove steinura skrådde vi opp mot breelva som gikk i mange løp her nede. En etter en ble de steingått, og selv det kraftigste løpet gikk forholdsvis greit.

Etter en deilig pause i sola med det grønnglitrende Andrevatnet under oss begynte vi på selve oppstigningen. "Stien" slynger seg oppover fjellsiden og er forholdsvis godt merket. Det første stykket var nokså slakt før vi nådde det bratteste partiet, en 40-50 høydemetre hvor fjellet er så bratt at man må ta hendene fatt. På tørt fjell var det bare moro å klyve opp her, men det er nok mindre moro å gå ned dersom fjellet er vått. Høydemeterne gikk raskt unna og fjellet ble slakere. På høyre hånd fosset elva og overalt var fjellet bart og glattslipt, et sikkert tegn på at dette landskapet var dekket av is i en ikke alt for fjern fortid.

Først dukket Stølsnostindene opp og ikke lenge etterpå fikk vi øye på brefronten. Et lite tjern foran isen og en del store isblokker som var delvis rast ut i vannet gjorde det til et vakkert syn.

Vi funderte litt på hvordan vi skulle gå videre. Skulle vi krysse elva og gå opp på andre siden eller skulle vi gå opp breen? Det så fryktelig løst ut på andre siden, men eventuelt mulig å gå på noen sva i kant av isen (noe det viste seg at mange gjorde senere denne dagen). Vi bestemte oss imidlertid for isen. Vi hadde jo tross alt båret på stegjern og isøks, og da kunne vi like så godt bruke det.

Det var tydelig at det var lenge siden sist vi hadde vært på breis, de første skrittene føltes riktig stive og klossete, men teknikken ble snart bedre. Bare et kort stykke inn på breen passerte vi et vannhull, ca. 1.5 meter i diameter og minst 10 meter dypt. Neppe spesielt morsomt å falle ned her nei. Ellers virket breen å være i tilbaketrekning. Hele den nederste delen så mest ut som en død isrest, uten mye bevegelse, som bare lå der og ventet på at et ytterligere et par dusin varme somre skal gjøre kål på den.

Noen hundre meter oppe på breen passerte vi et smalt punkt nesten helt dekket av stein og grus. Her var det nesten så den nederste delen av breen var i ferd med å bli separert fra resten. Vi bøyde litt av mot høyre og skrådde oppover blåisen. Vi rotet oss litt bort innimellom noen små sprekker før resten av brepassasjen forløp problemfritt på firn og sørpe.

Den øvre, sydlige delen av breen var tilsynelatnde sprekkfri, men en rekke smeltevannsbekker gravde "minisprekker". De ordentlige sprekkene holdt seg lenger ute på breflata.

Til høyre for oss gikk det en fjellrygg oppover mot Falketind. På kartet så det nesten ut som om man kunne følge denne til toppen, men in natura så det siste stykket ut som klatring, så vi droppet i det hele tatt å forsøke og ble i steden på breen helt til vi nådde fast fjell i overkant av denne. Her satte vi fra oss sekkene og fulgte steinura til topps. De siste 10-15 meterne var det litt klyving før vi var oppe ved toppvarden.

Oppunder toppeggen lå ei stor snøfonn, delt fra resten av breen, og på oversiden av denne gikk en smal rygg vestover før man kunne gå ned på andre siden av snøfonna. Vi måtte imidlertid ned samme vei på grunn av sekkene, men senere på dagen var det flere som valgte denne veien til topps.
Været hadde nå blitt dårligere. Overalt hang det lave tåkeskyer ned over toppene. Falketind var omtrent den eneste toppen som ikke var borte i tåka. På toppen blåste en sur sønnavind og oppholdet ble temmelig kort.
På vei ned til sekkene diskuterte vi om vi skulle gå rett ned igjen. Jeg hadde veldig lyst til å bestige Stølsnostind, men værutviklingen var ugunstig. Ingen av oss hadde spesielt lyst til å gå ned i regn. En spreking som til tross for vår tidlige start hadde tatt oss igjen var allerede på vei nedover igjen og han fortalte at det var meldt regn utover dagen.
Da været igjen så ut til å lette bestemte vi oss for at Julia ble igjen for å vente mens jeg skulle skynde meg bort.

Jeg startet i et optimistisk joggetempo bortetter den fine fast fjellryggen langs breen, men tempoet ble raskt mer "spaserende" da det tok til å gå oppover (formen var ikke akkurat helt på topp). Ryggen var kjempefin å gå. Noen steder smal noen steder breder. Jeg måtte over flere topper før jeg kunne begynne på selve Stølsnostinden. Først en topp på ca. 1960 moh og så et kort stykke ned før oppstigningen til Stølsnostind Ø1 (2001 moh). Her lå en brerest på høyre side med en diger sprekk i nesten helt opp mot fjellryggen. Det ble en kort stopp på toppen av Ø1 før jeg fortsette eggen ned mot foten av Stølsnostind. På tørt fjell var den morsom å gå. 50-100 meter vestenfor toppen var det en hammer som ble omgått på venstre side, etterfulgt av et sva. Snart var jeg nede i skaret og konstaterte at det ville vært kronglete å komme seg rett opp fra breen i syd her, men tidligere på sommeren når snøen ligger lenger opp må det være mulig. På andre siden lå breen nesten helt opp til skaret, og for de som har breutstyr er det en alternativ retur fra Falketind, men breen var forholdsvis oppsprukket.

Ryggen opp mot Stølsnostind bød på morsom klyving, stort sett på fast fjell. Brattest var det på første og midtre del av ryggen. Oppstigningen fra skaret var nesten 200 høydemetre og melkesyra gjorde seg veldig merkbar det siste stykket. Ganske sliten nådde jeg varden som står helt ut mot nordveggen.
Været var i ferd med å bli riktig så fint og hele oppholdet på toppen ble akkompagnert av strålende sol. Nå hadde det vært fint å kunne fortsette den brattere vestryggen og rett ned breen, men jeg måtte tilbake.
Det blei en seig tilbaketur bortetter ryggen mot foten av Falketind. Det siste stykket tenkte jeg kun på drikke, og det var utrolig deilig å kunne sette vannflaska mot munnen da jeg endelig kom frem til Julia.

Avstikkeren over Stølsnostindene hadde totalt tatt drøyt halvannen time med en rekke fotograferingspauser.

Vi gikk omtrent samme vei ned igjen som vi var kommet opp, og til vår ergrelse ble været bare bedre og bedre mens vi hadde brent av all filmen i gråværet tidligere på dagen. Lærepengen ble at man alltid skal ha med en god del mer film enn det man tror man trenger.

På vei nedover møtte vi en del folk som kom oppover breen i all slags fottøy og bekledning, noe som ikke så helt bra ut. Riktignok var det ikke noen sprekker der i kanten av breen, men det er utrolig fort å gli på breisen uten stegjern og skrape seg opp på den grove isen og breslammet. Andre prøvde å omgå bretunga via noen bratte stein og sandrøyser. Vi frøs på ryggen hver gang de utløste ras (og det ble mye frysing), men det gikk nok bra med alle denne dagen også. Men ut ifra forholdene som rådet vil jeg absolutt anbefale å ha med stegjern i snøfattige somre, og på ettersommeren uansett. Tidligere på sommeren kan man normalt gå på snøflak i kant av breen. (Pass på tildekkede smeltesprekker).

Det gikk smått med oss nedover de bratte svaene mot Morka-Koldedalen. Vi var i alle fall utrolig glade for ikke å måtte gå ned her på vått fjell, skjønt helt tørt var det ikke, for utallige små smeltevannbekker rant nedover hele fjellet, men vi kom oss trygt ned og kunne ta fatt på transportetappen tilbake. Vi valge å krysse elva nede ved Andrevatnet noe som gjorde vading nødvendig. Det var imidlertid bare deilig å sette føttene i det forfriskende kalde brevannet, og så fikk vi prøvd begge deler: Steingåing på vei inn og vading tilbake.

Bortetter Andrevatnet var det kun en ting som stod i hodet på oss: Vann! Vi hadde nok hatt med oss for lite å drikke, og det var omtrent ikke noe å finne på veien fra Andrevatnet og oppover. På nedturen smakte jeg på en rekke smeltevannsbekker, men alle smakte tydelig av steinmel og breslam så det ble spyttet ut igjen, men til slutt kom vi omsider til friskt rennende fjellvann som vi drakk litervis av.

En km. før parkeringen skjedde dagens uhell. Det hadde vært en liten skur tidligere, men steinene hadde stort sett tørket opp igjen. Da gjorde jeg den feilvurderingen å sette fotsålen på en skrå lavkledd stein. Den var ennå våt og jeg gled og falt som en potetsekk ned i en meter dyp kløft mellom to steiner. Leggen skrapte langs den ene, mens baken og korsryggen tok imot den andre steinen.
Det gjorde vondt! Etterpå kunne vi plukke hår og hudrester fra steinen :), men tross alt hadde jeg kjempeflaks, det kunne gått langt værre med ryggen. Jeg var litt ettertenksom etterpå, men nå er halvannen uke gått og det er stort sett bare arr og blåmerker igjen og snart er det nok glemt, men likevel: På alle de fjellturene jeg har hatt var nok dette det styggeste fallet jeg har hatt, og som de fleste fall og ulykker skjedde dette på et tidspunkt hvor konsentrasjonen var på et relativt lavmål.

Etter å ha haltet den siste kilometern var turen unnagjort og bare bilturen tilbake til Fagernes gjenstod.