Store Ringstinden (17.05.2002)

17. mai "feiring" på Store Ringstind

Fagernes - Turtagrø

Vi hadde allerede spikret vårskitur denne helga en god stund og forventningene ble ikke akkurat mindre da metereologene klistret en stor sol på kartet over sydnorge. Vi var derfor litt skuffet da vi kjørte nordover Valdresflya med tunge skyer hengende nedover Tjørnholtind og Besshø. Nordover mot Vågå lysnet det imidlertid litt og i Lom skant sola. Her møtte vi broren min, Tor Erik, som kom ned fra Trondheim.
Klokka var bare litt over 8, så vi hadde utnyttet morgenen ganske så godt. Det ble tid til en liten frokost i Lom før vi kjørte videre mot Sognefjellet.
På Sognefjellet var så godt som alle skyer fordunstet og toppene var pudret med et godt lag nysnø. Bare i Hurrungane hang det igjen en god del tunge skyer. Vi satset imidlertid på at også disse skulle fordunste og kjørte videre mot Turtagrø.

Turtagrø

Som mange har fått med seg, brant det gamle erverdige Turtagrø hotell ned til grunnen vinteren 2001. Nå til 2002 sesongen var imidlertid det nye bygget kommet opp i en noe spesiell arkitektonisk utforming som det sikkert være delte meninger om. Sikkert er det i alle fall at de fleste fellentusiaster gleder seg over at Turtagrø igjen er åpent og tilgjengelig for fjellentusiaster der det ligger vakkert plassert ved foten av Skagastølstindane.
Vi hadde trodd det skulle være mye folk på Turtagrø, men det synet som møtte oss da vi kom ned dit ved ti-tiden på 17. mai overgikk alle mine forestillinger. Biler over alt og telt i bøtter og spann i området rundt hotellet. Det viste seg at Telemark / Snowboard magasinet Fri flyt hadde et større arrangement her oppe. Vi kjørte raskt gjennom og videre oppover mot Ringsdalen. Heldigvis var veien mot Årdal åpen og kjørbar et stykke opp fra Turtagrø. Dette sparte oss for et par kjedelige kilometre som vi ellers ville ha måttet bære skiene. Vi parkerte i veikanten sammen med en rekke andre biler. Sekken ble pakket. Maten ble gravd ned i snøen, Ansikter ble kremet inn og feller ble festet til skiene før vi forventningsfulle la i vei inn mot Ringsdalen.

Ringsdalen

Det var lite snø i de ytre delene av Ringsdalen. Flere ganger måtte skiene tas av for å krysse snøfrie partier. Vi fulgte hovedsporet over på østsiden av elva. Senere skulle det vise seg at vi hadde kunnet gått mer sammenhengende på ski dersom vi hadde holdt oss på vestsiden innover dalen. Skyene hadde nå også forlatt Hurrungane. Kun enkelte etternølere hang litt igjen rundt enkelte topper. Det var fantastisk å gå innover her på ski og bøye nakken og skue opp på de mektige tindene innover i dalen. Jeg hadde vært her før om sommeren, men dette var første gangen på ski.
Innover dalen var mange små grupper på vei innover, men oppe på Rinsbreen var ennå ingen å se. Inntrykkene ble mer og mer mektige dess tettere vi kom inn på fjelltoppene og de oppsprukne brefallene som styrter ut mot Ringsdalen, både rett forfra og fra høyre. Etterhvert dukket også nye topper som Østre Ringstind og Nordre Midtmaradalstind opp, topper som ikke er synlige lenger ute i dalen.
De første to kilometerne er dalen ganske flat, men så begynte stigningen for alvor. Først noe forsiktig, og så stadig brattere etterhvert som vi skrådde opp i fjellsiden på venstre side av dalen. Til slutt bar det så bratt oppover at våre smale og slitte feller ikke lenger ville holde så vi måtte gå sikk sakk. Der det ble for bratt for å gå videre svingte sporene mot høyre på skrå ut i ei bratt snøhelling. De fleste valgte å beholde skiene på, mens noen foretrakk å gå til fots her. Snøen var uansett myk og fin og en utgliding ville aldri vært farlig. På andre siden av snøhellingen måtte vi ta av oss skiene og 5 miniutter senere satt vi på moreneryggen i kant av Ringsbreen og nøt en liten pause med storslagen utsikt.

Ringsbreen

Vi måtte ned en liten bakke før vi kom ut på breen. Ute på breflata fikk vi for første gang på turen stifte nærkontakt med et silkemykt, pur-rent og drømmeaktig lag med fersk puddersnø. Med store forventninger til nedkjøringene trasket vi lett til sinns oppover breen. Tor Erik fulgte et spor lenger til høyre med sitt snøbrett på ryggen, mens jeg og Julia holdt en litt slakere linje litt lenger til venstre.
Det gikk etterhvert tungt opp gjennom nysnøen, og pustestoppene ble hyppigere, men det gjorde ingenting på en dag som denne. Vi krysset bortover mot Store Ringstind helt oppunder Midtre før vi kom ut på det flate bandet mellom disse to toppene. Her ble vi møtt av to vanvittig flotte syn. Midt i mot steg Store Austabottind som et spir mot himmelen, tilsynelatende så nær at man kunne ta på den. Denne fasinerende toppen tar seg vakkert ut fra omtrent alle vinkler, men å se toppen fra denne vinkelen var noe av det heftigste jeg har opplevd i Jotunheimen. Like etterpå dukket også Stølsmaradalstind opp på venstre hånd. Som en sylskarp haifinne ser den ut som fra nord.
På bandet var det folksomt og mange hadde tatt med seg et lite flagg i sekken. Til tross for at breen videre opp mot Store Ringstind bare timer tidligere hadde ligget jomfruelig og urørt, dekket av nysnø, var det nå spor på kryss og tvers, nærmest over alt. Det var sikkert borti hundre skiløpere underveis denne dagen. De raskeste var allerede ferdige med bestigningen av Store Ringstind, ja noen var sogar i gang med topp nr. 2 for dagen, den mer krevende Midtre Ringstind.
På kryss og tvers av breen med mange pustepauser innimellom dro vi oss helt opp til bunn av den siste bratte bakken, drøyt 50 meter under toppen. Her var Julia fornøyd og ventet mens jeg og Tor Erik fortsatt til toppen. Det var bratt det siste stykket, men snøen gav brukbart feste og i bunn av bakken var det en naturlig stopplass. Jeg lot skiene stå igjen mens Tor Erik bar snøbrettet helt opp.

Store Ringstind

Endelig var toppen nådd, en topp som hadde vært et høyt ønske lenge. Ikke bare var toppen nådd, men den ble nådd på en drømmedag uten en sky på himmelen, med fri sikt i alle retninger. Det satt endog folk på toppen i kortbukse (ikke det at det så spesielt deilig ut i den sure vinden på toppen, men).
Vi tok en serie bilder i alle retninger før jeg sugde inn alle inntrykkene en siste gang før nedstigningen. Utsikten var strålende mot et hav av tinder, breer, dype daler og snøvidder.
Tor Erik var nede på et blunk (les et minutt) mens jeg og Julia tok det langt roligere. Med Tor Eriks ski i armene følte jeg meg dessuten ikke alt for stabil.
Vi fulgte samme vei ned igjen som opp og litt før kl. 19 var vi slitne, lett solbrente og meget fornøyde nede igjen ved bilen. Turen ble avsluttet med en brus på Turtagrø før vi kjørt over til andre siden av Sognefjellet for å finne en teltplass.

Dagen etter hadde vi en nesten like fin tur på Smørstabbreen.