Sjogholstinden (20.07.2003)

Brutalt ringte vekkerklokka kl. 5 søndagsmorgen. Først ombestemte vi oss, og ville sove videre, men vissheten om det fine været på baksiden av persiennene gjorde dette umulig.
Klokka halv 8 stod vi turklare på parkeringen ved Fondsbu. Det var en nydelig dag, fortsatt nokså rolig rundt hytta og sol fra en skyfri himmel. Med lette dagstursekker fulgte vi stien i retning Olavsbu opp langs Mjølkedøla. En del myrområder og litt mygg var det eneste negative, ellers var det bare helt herlig å rusle innover her i den friske morgenlufta.

Denne julimåneden var særdeles varm - fonner, skavler og breer var fullstendig dominert av blåis eller skitten fjorårssnø, noe som gav landskapet et litt goldt preg, og ikke det normale, snøfriske inntrykket som man ellers ofte får i Vestjotunheimen i juli. På et høydedrag før Store Mjølkedalsvatnet fikk vi for første gang innsyn mot Mjølkedalsbreen, et flott motiv med vannet i forgrunnen og breen med de kvasse tindene i bakgrunnen. Vårt mål, Snøholtinden, lå imidlertid godt skjult bak andre koller og fjell, og dukket bare sporadisk opp så vidt det var. Vi passerte gjennom et markert skar nord for punkt 1616 moh, på Høgbrothøgdis nordrygg. Herfra skled vi ned et snøflak og var snart nede på bandet mellom de to Snøholsvatna. Det hadde gått smått med oss, og dagen var allerede godt fremskreden med god varme i sola. Vi unnet oss en lengre pause her ved elva.

Snøholtinden tronet 650 meter over oss med sin brede vestflanke. Vi valgte å gå rett opp mot fjellsiden for så å følge den slakeste linja i en nordlig bue slik at vi kom nordvestfra opp mot en markert kolle på drøyt 1820 moh, litt syd til sydvest for toppen. Julia hadde ikke helt dagen idag, og vi ble enige om at jeg skulle gå videre bl.a. av tidshensyn mens hun ble igjen her og ventet.
I stedet for å gå bort mot den østlige siden av sydryggen som planlagt, gikk jeg direkte opp sydvestryggen. Den ble etterhvert markert brattere, og det virket som om letteste vei gikk litt ut i siden, til venstre for selve eggen. Spesielt ett punkt var litt mer utfordrende, hvor man kom ut på ei grusbelagt hylle i overkant av noe "mye brattere". Her var det en stor, fastkilt stein i renna videre opp, som fungerte som hovedtak opp et halvannen meter høyt klatrepunkt. Det gikk veldig greit, men var litt mer enn jeg hadde regnet med på denne ruta. (men den østlige delen av sydryggen er som nevnt enklere). Videre var det klyveklatring, enkelt opp ei bratt renne før jeg snart befante meg på kanten av ei større steinflate. Snøholtinden er en litt annerledes topp. Topplatået er betydelig i utstrekning, og gir toppen en litt kjedelig fremtreden fra de fleste kanter, like fullt er det få svært enkle adkomster til toppen. Fra kanten av topplatået var det kun et kort stykke oppover steinslettene til toppvarden. Dette var enda en av disse dagene hvor man kan sitte timesvis på toppene i godt over 2000 meters høyde med minimalt av klær uten mulighet for å fryse.

Jeg gikk et stykke nedover nordeggen, og skjønte straks at den var av et ganske annet kaliber, avhengig av hvor godt den kan omgås, må det være en spennende og luftig tur. Jeg hadde uansett ikke tid til å prøve meg så langt ned, men fikk i alle fall tatt noen bilder.

På tilbakeveien traff jeg 4 karer som også var på topptur, de hadde startet på Olavsbu og gått over Mjølkedalstind og nå altså opp til Snøholtinden før de skulle videre til Eidsbugarden. De hadde blitt advart mot nordryggen av hyttevakten på Olavsbu, som tildligere hadde snudd på denne, og i stedet valgt vestflanken og samme rute som meg opp sydvestryggen.

Ned i vestflanken traff jeg Julia igjen og sammen gikk vi ned til bandet mellom Snøholsvatna. Varmen var nå skrudd opp for fullt, og vi følte begge at vi var i ferd med å bli overopphetet. Det "skal" jo ikke være så varmt 1500 meter over havet. Resultatet ble i alle fall at vi fant en kulp i elva og badet. Vannet var ikke engang så skrekkelig kaldt! Med sine vel 1486 meter over havet var det ny høydebadreokrd i Norge for vårt vedkommende, og for en forfriskende opplevelse, på mange måter en deiligere opplevelse enn selve toppen.

Tilbake valgte vi en annen vei, først langs Snøholvatnet og opp i skaret øst for Høgbrothøgdi (mye stein!) før vi fulgte vassdraget herfra og ned til stien i Mjølkedalen. Det var litt kortere enn å følge stien, men jeg vet ikke om vi sparte så mye tid på grunn av lengre strekninger med ganske uveisom steinur.
Tilbake ved bilen viste det seg at vi hadde brukt hele 11 timer på turen, langt mer enn regnet med til tross for mange og lange pauser. På en mer målrettet tur, for folk med god form bør man kunne gå denne turen på i alle fall 7-8 timer.