Slettmarkpiggen (29.07.2003)

Tirsdagstrim på Slettmarkspiggen

Været var så flott som det overhodet kan få blitt. En blå himmelhvelving som ubrutt strakte seg fra åsene i sør og opp til Jotunheimens tindeverden i nord. Jeg hadde fri, men ingen større planer var lagt. I løpet av de siste par årene har jeg blitt mer og mer målrettet når jeg reiser på toppturer. Etter hvert som listen av bestegne 2000-meterstopper har vokst, og har også drivkraften til å komplettere listen større. Dessverre har det medført at de mange toppene som ligger like i nærheten av vårt hjemsted, Skrautvål, har blitt mindre interessante, og kjøreturene for å komme til nye tinder er blitt lengre. Slettmarkspiggen var en av de få ubestegne topper i grei dagsturavstand, og da været virkelig slo til som nå bestemte jeg meg for en dagstur dit.

Å stå opp klokka 6 om morgenen på en fridag er nokså brutalt, men for en fjelltur gjør jeg det gladelig. Julia jobber i Røn, på veien mot Eidsbugardan, så jeg kunne sette av henne der før jeg fortsatte mot fjellet. Omkring klokka 8 svingte jeg inn på den store parkeringen ved Fondsbu, og jeg var ikke alene: Det var så vidt jeg fant en plass til bilen. M/B Bitihorn lå ved brygga og forventningsfulle passasjer trakk dit for det som helt sikkert ville bli en nydelig båttur. Jeg bestemte meg for å ta det litt som en trimtur og teste om kroppen fungerte etter en sommer som hittil hadde vært preget av en lungekapasitet lik den man formodentlig finner hos en storrøykende pensjonist.

Med gåstaver og en lett dagstursekk bar det i vei. Jeg fulgte stien fra Eidsbugarden mot Gjendebu, en sti som var mindre trivelig å gå på. Her var mangelen på vedlikehold av stien nesten total. Det ene myrområdet fulgte det andre, og vegetasjonen var tråkket bort i mange meters bredde, uten synlige tegn til at de ansvarlige for merkingen hadde forsøkt å legge ut planker, steiner eller lignende for å stoppe den sterke erosjonen. Etter tre kvarter med krangling gjennom myr, kratt, gjørmepytter begynte endelig oppstigningen Høystakktjernet. Her ble også stien langt mer takknemmelig å bevege seg på. Bygdins vannspeil trakk seg unna, mens flotte tinder dukket opp bak meg i vest. Under Koldedalstindene kappsvettet breene Falketind og Hjelledalstind, frie for snø og breer innunder toppene, strakk sine spisse, mørke, steinpyramider mot himmelen. Lufta var ennå kjølig og en sval vind i tillegg gjorde det veldig behagelig å gå. Jeg kom snart til hengebroa over Høystakka og ville ta et bilde. Til stor skuffelse oppdaget jeg at kameraet lå igjen hjemme og at alt jeg hadde med meg var en fotobag med en telelinse i. Snakk om dødvekt! Letter nedtrykt tuslet jeg videre langs stien noen kilometer, til et skilt dukket opp her midt inne på fjellet. Hovedtråkket mot Gjendebu fortsatte rett frem, mens en nesten usynlig sti tok av til høyre mot Torfinnsbu via Oksdalen. Hadde det ikke vært for vardene ville det stedvis har vært meget vanskelig å følge stien. Det er tydeligvis ikke så mange som går denne stien lenger.

Opp til Slettmarkskampen

Slettmarkskampen lå nå foran meg. Et traust massiv. Mye stein og lite imponerende former, i alle fall fra denne kanten. Bak meg var Snøholtinden nærmeste stortopp. Minnene fra turen dit en drøy uke tidligere dukket umiddelbart opp. Til høyre for den igjen Raudalseggi, gråsort og snøfri. Finest å se til herfra var kanskje Galdebergstinden med sin delvis bredekte nordflanke. En liten, nokså oppsprukket bre henger tappert oppe i fjellsiden under toppen og sørger for å gi Oksedalstjernet en svakt grønnlig farge. Jeg forlot stien, krysset elva og siktet meg inn på et bekkeløp fra Slettmarkskampen. Først på lettgåtte grassrygger hvor fjellsmellene stod tallrike og strakte sine gule blomster mot sola, senere over på høyre side av bekken og opp ei bratt steinur. Innunder Slettmarkskampen, 300 høydemeter under toppen var et markert "basseng" med to mindre tjern. Etter vegetasjonen, eller snarere mangelen på denne, ligger det nok adskillig mer snø her enn de få små snørestene som lå her nå. Men de vegesjonsløse svaene var utrolig fine å gå oppover på. En førsteklasses friksjon, og akkurat passe bratt. En siste steinur og Slettmarkskampen var unnagjort. Toppen er nokså flat, med flere små "koller" som stikker opp som toppunkt. Minst 3 av disse er vardesatt, men det var ikke vanskelig å avgjøre hvem som var høyest. Det var noe helt annet å stå her nå, i kortbukse, enn sist gang jeg var her, en junikveld for noen år siden. Da trasket vi i snø fra 1300 moh og til toppen. Snø som gjorde at vi ikke forsøkte oss videre mot Slettmarkspiggen. I dag var det helt andre forhold, og Slettmarkskampen var bare et passeringspunkt på veien videre. 2 timer og 45 minutter hadde jeg brukt opp fra Eidsbugarden, inkludert noen mindre pauser. Akseptabelt tenkte jeg for meg selv før jeg fortsatte.

Morsom klyving mot Slettmarkspiggen

På kanten øst for Slettmarkskampen var de med ett slutt. 20-30 meter nesten loddrett. Jeg søkte noen meter ned, men fant fort ut at her burde man rappellere ned. Jeg gikk derfor litt sørover langs kanten mens jeg skottet bort på Galdebergstinden, egentlig en ganske flott topp sett fra denne kanten. En tydelig varde dukket etter hvert opp på kanten, og jeg skjønte med en gang at det var her det gikk ned. En fin hylleformasjon skrådde bortover fjellsiden tilbake i retning Slettmarksbreen før ett punkt satte en foreløpig stopper for den videre fremmarsjen. Jeg snudde meg mot gåretningen tok et godt tak i en stor steinblokk mens jeg søkte etter fotfeste. Det var ikke langt ned, men fjellet skrådde en del på nedsiden, så jeg tok det forsiktig. PÅ nedsiden var det enda brattere. 3 meter omtrent før man kunne gå ut til venstre på en ny hylle. Jeg funderte på hvordan jeg skulle komme ned her da jeg fikk øye på en annen mulighet. Videre bort til venstre (nord) kløv jeg bak en stor steinblokk og kom til en ny avsats. Her var det bare vel 2 meter ned før jeg ville være nede. Å klatre meg rett ned så likevel vanskelig ut, men til høyre gikk en sprekk på skrå. Jeg snudde meg igjen og klatret enkelt ned det korte stykke. Dermed var vel også vanskelighetene unnagjort. Den lille taustumpen jeg hadde i sekken kunne trygt bli værende.
Mot Slettmarkspiggen var det enkelt videre, stedvis lett småklyving, over eller forbi 2 mindre høydepunkt før den siste stigningen mot toppen. Det var hele tiden flere muligheter, innimellom forsøkte spredte varder å foreslå en vei, men jeg holdt meg stort sett ut mot Slettmarksbreen. Et kort stykke før toppen passerte jeg ei hylle med stup rett på venstre side. Endelig hadde jeg toppen rett foran meg. For en morsom topp! En nokså skarp steinknoll, med stup på venstre side og en forholdsvis bratt flanke på høyre side. Det var klyving for å komme ut på toppen, enklere via sydflanken enn direkteveien som jeg gikk. På toppen ble jeg fascinert stående å nyte utsikten. Der og da var det utsikten mot blålige horisonter i Valdres som tiltrakk seg oppmerksomheten. Mugnetinden og Rundemellen var lett gjenkjennelige. Steinkjempene i Jotunheimen var nesten litt kjedelige å se til, så lite snø som det var nå. Eggen videre mot Slettmarkshø interesserte meg imidlertid. Hvordan var den å gå mon tro? Bratt og eksponert så det ut ned fra toppen, men ikke uoverkommelig med sikringsmidler. Kanskje det kan bli en interessant travers i fremtiden? Eidsbugarden til Trofinnsbu via Slettmarkspiggen og Slettmarkshø. Ofte er det slik at for hver fjelltur man tar, dukker det opp minst to nye turplaner.

Jeg var raskt nede ved foten av Slettmarkskampen. Nistemat og drikke ble fortært på en fjellhylle i sola, med panorama mot Galdbergstinden og Bygdin. Jeg befant meg nå 4 meter under det punktet jeg hadde vurdert som krevende fra oversiden før jeg hadde gått litt lenger bort i siden og funnet en vei ned. Jeg befant meg nå på ei hylle, opptil 3 meter bratt ovenfor bunnen. Ovenfor meg var det 3-4 meter opp til neste hylle. Et par riss kunne eventuelt brukes, men jeg var for feig. Til høyre, inn mot en større steinblokk var det en stein jeg kunne gå opp til, og nå var det med ett bare et par meter opp til neste hylle. En fastklemt steinhelle stakk ut over hodet mitt. Etter litt prøving konkluderte jeg med at den lå trygt, la hendene godt rundt den, før jeg sa farvel til fotfeste. Venstrefoten fant raskt veien til en hylle ut til venstre og med en kraftanstrengelse var jeg opp. Nå gjensto bare et punkt før alle vanskeligheter lå bak meg.

På vei ned fra Slettmarkskampen traff jeg en kar som også var ute i samme ærend som meg denne dagen. Vi vekslet noen ord før jeg fortsatt. Herfra og ned gikk jeg sammenhengende uten pause til bilen. Det ble en varm og svett affære, og flere av fjellvandrerne jeg passerte lurte sikkert på hva for en idiot det var som kom trampende forbi i finværet mens svetten silte? Vel 6 timer kunne jeg notere meg inkludert pausene. Jeg var i alle fall fornøyd.