Rauddalseggje (12.08.2000)


Map
Ascents Midtre Rauddalseggje (2,016m) 12.08.2000
Store Rauddalseggje (2,168m) 12.08.2000

En augusthelg i 2000 ble nesen igjen vendt mot fjellet, og Rauddalseggi var målet. Med tung sekk slet jeg meg opp motene fra Eidsbugarden opp til Gravafjellet og fortsatte innover til jeg fant det passende å slå opp teltet.
Ved oppslagning av teltet oppdaget jeg at jeg hadde klart det geniale å glemme teltstengene i bilen. Natten ble således tilbragt under en liten presenning.
Morgenen etter våknet jeg til en skyfri himmel, og jeg kunne knapt vente på å komme meg avgårde. Litt over åtte la jeg i vei i den kjølige morgenlufta. Galdeberget, og Slettmarksmassivet med breene så ordentlig billedskjønne ut, delvis innhyllet i morgenskyer. Jeg passerte mellom de to kollene nordvest for Grøneberget før det bar slakt nedover mot Rauddalen. Dessverre begynte det å trekke opp mer og mer skyer. Sjogholstinden (2141 moh), og turmålet: Rauddalseggi stakk såvidt opp av skyene. Nede i Rauddalen gikk jeg 10 meter på DNT stien før jeg fortsatte over elva og på skrå oppover flya på andre siden. Jeg merket det med en gang det begynte å gå oppover at jeg ikke hadde dagen - Det gikk rett og slett tungt.
Jeg visste på forhånd at Rauddalseggi var lettest fra nord, samtidig som det knapt noe sted er mulig å komme opp på eggen fra syd. For å slippe å gå helt rundt og inn i Skarddalen siktet jeg meg inn på den sydøstlige enden av eggen hvor det var greit å komme opp. Vel oppe rundet jeg to småtjern på høyre side. Disse tjernene ligger på 1700 meter og er blant de høyesteliggende tjerna av en viss størrelse i Norge. Jeg fortsatte videre vest til nordvestover i samme høyde, på snø og sva, til jeg kom til breen øst for Midtre Rauddalseggi. På den nedre delen av breen var isen blottlagt og den så sprekkfri ut, så jeg krysset den i overkant av isfeltet. Herfra var det en flott utsikt oppover breen mot eggen mellom den østligste toppen og Midtre Rauddalseggi. Jeg forsto raskt hvorfor den veien ikke uten videre blir anbefalt. Et par tagger og en steil vegg opp mot Midtre gjør denne traversen krevende.
Vel over breen var det på tide å få seg en hvil og litt næring. Det gikk fryktelig tungt og jeg følte meg allerede ganske ferdig. Til tross for all den fysiske elendigheten kunne jeg i alle fall glede meg over at været igjen smilte til meg: På kort tide var omtrent alle skyene fordunstet og sola skant på hver eneste topp i Jotunheimen. Skarddalseggi speilet seg i et blikkstille Skarddalsvann, og jeg riktig storkoste meg. Jeg kikket på kartet og terrenget, og bestemte meg til slutt for å skrå vestover mot den neste breen og videre opp på bandet mellom Midtre og Store Rauddalseggi. Et snaut kvarter fra den første breen, nådde jeg den andre. Det var ingen annen råd enn å krysse over. Ingen fare med sprekker eller sånn, men den kalde natten hadde gjort snøen hard som is, så personlig ville jeg nok brukt lang tid over her dersom jeg ikke hadde hatt stegjern med.
Her oppe virket eggen østover mot Midtre Rauddalseggi steil og bratt, mens ryggen opp mot Store virket langt mer vennlig. Jeg bestemte meg for å bestige Store Rauddalseggi først. I det tørre fine været var det en lett tur de snaut 300 høydemeterne opp til toppen. Fra toppen gikk det en egg videre bortover drøyt 100 meter til det andre topppunktet. Jeg begynte, men en passasje på 4-5 meter like etter det første toppunktet er ganske luftig. Først er det drøyt 3 meter med en drøy halvmeters bredde, før man må passere et lite, snaut 1 meter dypt hakk. Videre bortover eggen er det enkelt. Jeg prøvde 3 ganger, men jeg stoppet opp på vei ned i hakket hver gang. Sånn er det når man har litt høydeskrekk, og når jeg heller ikke hadde noen med til å psyke meg opp ble det til at jeg ikke kom meg bort eggen. Det gjorde heller ingen ting. Det andre toppunktet så for øvrig en anelse lavere ut, uten at det nødvendigvis er det. Uansett var den første vardetoppen, topp god nok for meg.
En lang deilig pause i solsteiken på toppen fulgte. Stien fra Olavsbu gikk som et bredt bånd nede i Rauddalen, men det var egentlig overraskende lite folk å se der nede på stien drøyt 700 meter under meg. Utsikten var for øvrig flott, selv om toppen ikke er av de aller høyeste i Jotunheimen. Spesielt Skagstølstindmassivet tok seg flott ut, med en "Donaldsky" rundt massivet like under toppen. Østover var det lite hvitt å se, stort sett bare fjell og stein. Breene østover hadde enorme svetteflekker, og jeg tenkte: "Disse breene må vel minke denne sommeren!". Egentlig gjør det seg med en del snø synes jeg, det hele virker på en måte litt mer imponerende da, derfor ble også fjellene i nord og vest flittigst fotografert. Lengst i nordvest lå Jostedalsbreen som et enormt hvitt bølgende hav.
Etter en lang stund måtte jeg meg tvinge meg på beina igjen. Jeg kunne ha blitt sittende lenge lenge, men tiden gikk fort, og jeg hadde enda et stykke foran meg. Ned til bandet gikk det unna i en fei.
Vel nede studerte jeg ryggen opp mot Midtre Rauddalseggi. Den så temmelig bratt ut, men jeg vet av erfaring at det er vanskelig å vurdere fjellsider når man ser dem midt i mot. Spent begynte jeg, og det var i grunnen veldig greit opp her. Man måtte bruke hendene litt, men bortsett fra en gang hvor jeg rotet meg litt for langt ut mot Rauddalen var det ikke noe luftig eller utsatt. Omtrent et kvarter brukte jeg på de omlag 130 høydemeterne opp til dagens andre 2000 metersvarde. Jeg vurderte en stund om jeg skulle fortsette til Sjogholstinden, men fant ut at jeg heller ville hjem så det ble en lang returmarsj. Tidlig i kveldinga var jeg nede ved Eidsbugarden igjen.

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.