Smørstabbtinder vårskitur (18.05.2002)

Etter en særdeles vellykket tur til Store Ringstind dagen før var det duket for nok en dag med knall vær! Vi våknet av de første solstrålene som traff teltet vårt nede ved Bøvertun. Etter en deilig frokost på gresset utenfor teltet gjorde vi oss klare til den 10 minutter lange bilturen opp til Krossbu. Parkeringen ved brua rett nedenfor Krossbu var allerede fylt opp av biler da vi ankom litt før kl. 10 og vi måtte ta til takke med en plass i veibanen.
Solkrem ble smørt inn og feller lagt på skiene før vi klatret over autovermet.

Snøen var full av spor etter alle som hadde kjørt ned dagen i forveien, men nå så tidlig gikk vi lett oppe på skaren omtrent uten å etterlate oss sport på det hardfrosne og glitrende overflatene. Det gikk lett unna opp de slake oppstigningene og været var en drøm. Vindstille og ikke en sky på himmelen. Midt i mot reiste Store Smørstabbtind (2208 moh) seg høyt mot himmelen, ennå dekket av nysnø på toppen.

Vi passerte endemorenen hvor Leirbreen under den vesle istiden for 250 år siden hadde sin største utstrekning. Her måtte vi ta av skiene omlag 10 meter før det igjen bar videre innover på skaresnøen.
Vi var ikke alene, en 6-7 andre grupper var også allerede underveis, men i disse storslagne omgivelsene var det på ingen måte påtrengende folksomt. Skiløpere blir små i disse omgivelsene.

Vi holdt litt til høyre opp i fjellsiden inn mot Leirbreen og kom inn på breen noen hundre meter ovenfor bretunga. Her oppe hadde ennå ikke sola fått has på nysnøen fra et par dager i forveien.
På et lag av nydelig puddersnø gikk vi innover de "silkemyke" avrundede breformasjonene med kurs mot foten av Skeii (2118 moh) , dagens først mål.

Jeg og Tor Erik skulle gå på topper i dag, mens Julia skulle ha en litt rolig dag nede på breen i det nydelige været. Julia fant seg en plass nede på breen i sola, mens vi skrådde oppover i østhellingene under Skeii. Hard is under et 5 cm lag med nysnø gjørde at selv stålkantene hadde problemer med å finne feste tidvis. Litt syd for toppen innunder østsiden av eggen var det en litt flatere vindgryte. Her ble ski satt igjen før vi fortsatte langs snøkanten nordover. Om sommeren går man gjerne bortetter eggen til toppen, en rute som krever litt klatring, gjerne med sikringsutstyr. Nå i mai som snøen ennå ligger i store mengder er den vanligste ruten opp et bratt snøflak i østhellingene under toppen og derfra opp på eggen like under toppen.
Snøen var forholdsvis hard og den bratte helningen ned mot breen ca. 100 meter lenger nede fristet ikke. Jeg lot stegjernene ligge i sekken og kikket etter Tor Erik som fulgte etter et par andre. Uten stegjern, men med isøks kom han seg greit opp selv om han innrømmet at det var litt ekkelt ned igjen.
Jeg tok et par bilder av Tor Erik mens han tråkket seg opp det bratte snøflaket før jeg ruslet tilbake og opp på eggen. Her fant jeg en utrolig varm plass i vestsiden hvor jeg nøt utsikten mot Hurrungane, tok noen bilder og ruslet litt frem og tilbake. Fra syd kan man bare beundre toppen på Skeii, den har tilsynelatende et ordentlig overheng ut mot vest. Sannsynligvis er ikke overhenget like dramatisk som det virker, men man kan i alle fall ikke annet enn å la seg imponere over hvordan toppen ser ut fra denne kanten.
Stadig nye grupper kom opp til det vesle snøplatået under eggen. Skeii var tydeligvis den mest populære toppen i området nå først på dagen. Noen satte seg til å vente med en gang, andre snudde litt opp i den bratte snøhellingen mens andre kom seg opp til toppen. Skeii har da også kanskje den mest krevende normalvegen av alle Smørstabbtindane. Toppen ble i alle fall litt for mye for meg denne dagen. Litt "nedfor" kjørt jeg ned til Julia som satt og ventet nede på breflata. Etter en kort solkrem, kjeks og drikkepause var vi igjen klare for nye topper.

Kniven
Kniven (2133 moh) var den neste toppen, ennå ubesteget av oss begge, og forhåpentligvis en del enklere slik at nok en "nedtur" kunne unngås. Vi krysset breen over til bandet mellom Kniven og Geiti. Julia ble igjen ved foten. Vi satte også igjen nesten alt her nede ved foten. Jeg lot jakka ligge og gikk kun i trøye og med kamera til toppen mens Tor Erik nøyde seg med bar overkropp (så varmt var det virkelig!). Først gikk vi bratt opp, ca. 50 høyedmetre, en snøbakke (kan være litt ekkelt her ved lite snø og delvis isdekkete steiner) til bandet mellom Geiti og toppen. Her skottet vi raskt ned på Storbreen på andre siden før vi bøyde av til venstre og ruslet videre opp mot toppen. Et lite stykke opp på ryggen mot toppen kom vi til et kort klyveparti, anslagsvis 3 meter høyt. Bortsett fra dette var det veldig enkelt til toppen og snart var vi oppe og kunne nyte utsikten til de større naboene i nord og syd: Store Smørstabbtind og Saksi.
Vi var alene da vi ankom toppen, men ikke lenge etterpå kom 3 spreke damer fra Vågåområdet. Vi knipset noen bilder før vi småsprang ned igjen. Tor Erik hadde ikke tidligere vært på Geiti så han valgte å ta med seg denne fra nord mens jeg skynet meg ned til Julia og drikkeflaskene. Etter et kvarters tid i den bakende sola var det klart for Saksi. Sola hadde stått på en stund nå, så vi regnet med at snøen i vestrenna var i ferd med å mykne.
Det gikk tungt på fellefrie og svært bakglatte ski bort til Bjørneskardet, men heldigvis er ikke avstandene store her oppe på breen.

Saksi
Etter dagens første nedtur på Skeii var jeg spent på Saksi. Snørenna er ikke vanskelig under forhold som rådet denne ettermiddagen, men den er bratt og nokså lang. Man kan enten starte i Bjørneskaret og skrå bort i renna, eller starte helt nede på breflata og gå rett opp. Vi valgte, som de fleste, å skrå bort til renna fra Bjørneskaret. Først fulgte vi ryggen opp fra skaret før vi krysset øverst på et bratt snøflak bort til selve renna.
Flere grupper var på vei oppover samtidig, og sola hadde allerede myket opp det øverste snølaget så feste for støvlene var bra. Noen gikk med stegjern, mens vi valgte å la dem ligge. I slik våt snø hjelper de ikke stort uansett. Etter drøyt 50 meter med ganske bratt stigning avtok hellningen noe mot slutten og snart befant vi oss i skaret mellom de to toppunktene som så tydelig danner ei saksekloform når man betrakter toppen fra øst eller vest.
Hovedtoppen var full av folk, men på nabotoppen hadde det ennå ikke vært et menneske etter siste snøfall så vi valgte å gå dit først. Nordtoppen er bare så vidt høyere enn skaret som skiller de to toppene og det var 10-15 meter med lett klyving bort dit. Vel tilbake i skaret var det bare en kort bue litt på skrå ut til høyre før vi rundet opp på selve toppen.
For en følelse! Knapt en sky på himmelen, og den snøhvite fjellheimen på alle kanter. Mot syd og øst kunne jeg raskt konstatere at det gikk bratt ned. I det hele tatt, det er ikke så mange veier til Saksi for vanlige fjellvandrere. Å gå opp snørenna på vestsiden en maidag med under gode snørforhold er trolig den enkleste måten å komme seg opp på.
Nedturen forløp uproblematisk i den myke snøen. Noen foretrakk å gå med nesa ned, mens andre vendte rompa til utsikten og gikk baklengs.
Nede i Bjørneskaret delte vi oss. Tor Erik ville forte seg oppom Velsebjørn Nord, mens jeg gikk rett tilbake til Julia som ventet i bunnen av renna på Saksi.

Kalven
Nå var det bare en topp igjen på programmet, Kalven. En nokså anonym sekundærtopp langt nord på fjellrygeen som strekker seg fra Storebjørn, via Veslebjørn og Skeii nordover. Vi rundet nordfoten av Skeii og holdt høyden et stykke bortover før vi begynte oppstigningen mot toppen. Bakkene opp mot toppen virket enormt forlokkende. Et bølgende hvitt teppe bestående av et fint lag puddersnø øverst. Kun en diger bresprekk og noen skispor brøt den ellers perfekte overflaten. Oppstigningen gikk fort og snart befant vi oss oppe på fjellryggen, et stykke mot nord. Selve ryggen hadde minst to toppunkter, og det var litt vanskelig å se med det blotte øye nedenfra hvilket som var høyest, så vi gikk over begge. Da vi ankome den nordlige pukkelen på ryggen så vi imidlertid tydelig at den sydligste "pukkelen" var den høyeste.
Herfra var det bare nedover til parkeringen nede ved Krossbu. Tor Erik var "selvfølgelig" først nede, og brukte ikke lange tiden på det. Jeg og Julia tok det litt mer med ro, men heller ikke vi bruke særlig lang tid ned. Ikke en eneste gang var det nødvendig å gå et skritt. Vi rant ned hele veien, bare hjulpet av litt forsiktig staking.

På Krossbu ble turen avsluttet med en brus. Vi fikk til og med hele resepsjonsområdet for oss selv, i det hele skigåerkompaniet trampet inn i matsalen for middagsservering.

Skeii må vente til senere, men ellers var det en nærmest perfekt dag.