Trollsteinkvelven (15.08.2001)

Denne fri-onsdagen i august bestemte jeg meg for å benytte til en topptur. Jeg forlot Fagernes ved 8 tiden og vendte nesen nordover. Planene var å fylle bensin på Beitostølen, men på grunn av opptatte pumper droppet jeg det og kjørte videre på kvart tank.
Etter å ha humpet og ristet innover den forholdsvis dårlige bomveien fra Randsverk til parkeringen ved nasjonalparkgrensa i Veodalen i nesten en hel time kunne jeg ved halv elleve tiden endelig begynne turen.
Det var et tungt skydekke, solfritt og regnfritt med en frisk (veldig frisk) bris da jeg startet.
Jeg skar vestover opp fjellsiden gjennom vierkratt, enebærbusker og lignende vegetasjon og opp til flatere terreng ovenfor Bergenussa. Jeg siktet meg inn på sydøstryggen til Østre Trollsteinhøe (2090 moh). Like ved bekken som kommer ned mellom Østre Trollsteinhøe og Smådalshøe støtte jeg på en reinsflokk på et hundretalls dyr. Litt tidligere hadde jeg allerede truffet på en mindre flokk. Med tanke på at jeg senere på turen traff på småflokker og enkeltdyr ved ytterligere 5-6 anledninger kan det virke som om reinsdyrene virkelig trives i den tilnærmet mennesketomme Trollsteinkvolven med omegn.

Ved foten av den lange sydøstryggen unnet jeg meg en liten pause. Inn hit hadde terrenget vært lettgått, men herfra var det kun steinur som gjaldt, en ekkel steinur: Mye løs småstein, absolutt uegnet for mine litt for myke fjellstøvler.
En stund (og mange svettedråper) senere var jeg oppe på Østre Trollsteinhø. Dvs. jeg ble litt usikker fordi det var ytterligere en varde her oppe. Egentlig knekkende likegyldig for kun finmålinger kunne avgjøre forskjellen. Jeg besøkte likevel begge, og kunne raskt fastslå at det vestligste toppunktet var det mest interessante med sin nærhet til stupet og avgrunnen i nordvest.

Jeg fortsatte videre vestover langs nordstupet opp på den svære topp flaten oppe på hovedtoppen (2201 moh). Topplatået var lettgått og utrolig jevnt med mye sand innimellom småsteinen. Toppvarden var nesten like tassen som på østtoppen uten at jeg gjorde noe med det. En regnbyge og kraftig vind gjorde oppholdet på toppen kortvarig.
I tåka gjettet jeg meg på retningen mot sydtoppen.
Da tåka slapp taket måtte jeg korrigere kursen litt, og i løpet av kort tid var jeg på nok en topp. Sørtoppen med sine 2161 meter. Jeg satt og tenkte på det på toppen, at egentlig er det en vits å regne med så mange topper oppe på dette massivet, for det dreier seg jo kun om steinrøyser, knapt adskilt fra hverandre.

Som den breelskeren jeg er var jeg spent på hvordan Smiugjelsbrean ville se ut, siden kartet viste at jeg kom til å passere like ved på min vei vestover mot Gråhøe. Lettere sjokkert ble jeg da tåka for alvor lettet og den øvre delen av breflata kom til syne. Riktignok var jeg klar over at det hadde vært en snøfattig vinter i nordlige deler av Jotunheimen, men dette var værre enn alt jeg kunne ha forestilt meg. Hele breflaten var blå øverst. Overvann, is og sørpe dominerte fullstendig. Dersom dette fortsetter kan ikke denne breen leve i så mange tiår til.

Opp mot Gråhøe ble været letter og lettere og jeg kunne se bort til Juvasshytta og Juvbreen med alpinanlegget. Breen så snøhvit og fin ut, men det var ikke et menneske å se i bakken. Var det stengt på grunn av at det var en ukedag, eller var rett og slett snøforholdene blitt for dårlige?

Fra Gråhøe gikk jeg noe vestover før jeg forsiktig snodde meg ned den nokså bratte fjellsiden til Svartholsglupen. Knærne begynte å "si hei", og den ene ankelen trivdes ikke alt for godt i de myke støvlene, på "evig", løs og lite samarbeidsvillig steinur. Kroppen hadde mest lyst til å fortsette ned mot bilen, men som erklært 2000 meters topp-samler må jo også Svartholshøe bestiges en gang. Siden den nå var den eneste gjenværende toppen i området truet jeg meg opp. Å måtte helt inn hit igjen senere bare for å gå på Svartholshøe ville jo vært for dumt (?).

Været ble bedre og bedre, og på Svartholshøe var det bare idyllen å være. Spesielt interessant syntes jeg det var å studere Grotbreens nedre deler. Jeg sammenlignet stadig vekk med kartet, og ved å dra en linje mellom toppunktene på Grotbreahesten os Svartholshøe kunne jeg konstatere at brefronten definitivt lå noe tilbake for det som var tegnet inn på mitt kart. På kartet kunne det også se ut som om breen gikk rett ut i vannet, mens nå lå det mange grus "øyer" mellom breen og selve vannet. Det er trist (?) men sant. Jotunheimens breer: De smelter og de smelter.

På våt mosedekt steinur beveget jeg meg overforsiktig ned mot Svartholsglupen (det ville ikke vært morsomt å brekke beinet eller noe sånt, helt alene her inne!). Jeg hadde tidligere stusset over at nesten alle snøflakene i området hadde en helt, eller delvis blå overflate. I tillegg var det store områder med lys steinur uten vegetasjon (dette er vegetasjonsfri blokkmark som skyldes at snøfonnene ligger her hele eller nesten hele sommeren). Da jeg på vei ned den mosedekte steinura kom til et snøflak som strakk seg over kraftig vegetert steinur var svaret klart: Det hadde virkelig vært en unormal vindretning denne vinteren. De normale snøleiene var stort sett snøfrie, og her var det et digert snøflak midt oppe på et område hvor det fantes masse vegetasjon.

Fra Svartholsglupen kom jeg ned på den gamle varderuta (se JS10). Denne er imidlertid så utydelig at man må konsentrere seg for å følge den, så jeg endte opp med å gå min egen vei. Herfra var terrenget lettgått, noe beina mine var meget glade for. I sidene ovenfor Beregenussi kom jeg til et overveldende blåklokke området. Jeg har sett hvitveis tepper og issoleie tepper før, men dette var første gangen jeg har sett noe jeg vil karakterisere som blåklokke teppe. Det var helt vanvittig: Hundretusenvis av dypblå klokker.

Ved halv syvtiden kom jeg passe sliten og vel så det ned til bilen, og først da begynte den egentlige dramatikken. Bensinmåleren var nesten i bånn, og jeg hadde ca. 90 km å kjøre til bensinstasjonen på Beitostølen. Det gikk jo "selvfølgelig" bra, men det ble mange blikk på måleren som virkelig var i "kjelleren" da jeg rullet inn ved bensinpumpa.

Det er et flott og utemmet landskap inne i Trollsteinkvolven, men terrenget oppe på Trollsteinhø er fryktelig kjedelig å traske i. Området rundt Grobrehesten og Trollsteineggi anbefales på det sterkeste i finvær, men selve Trollsteinhø vil jeg egentlig ikke anbefale på sommerstid for andre enn de som "må" opp.
Skiturer derimot er nok langt mer givende.